Comancheria – et steppeimperium.

Comanche Feats of Horsemanship, malt av George Catlin, 1834-35. Foto: Wikicommons

I Foreign Policy stiller Thomas E. Ricks spørsmålet: «Were the Comanches stronger than the U.S. military in the early 19th century?»

Problemstillingen kan kanskje virke litt uvant på oss i dag, men historikeren Pekka Hämäläinen har beskrevet comanchenes maktbase som et slags «steppeimperium» fra cirka 1750 (om ikke tidligere) til 1850.

Dette kartet markerer comanchenes territorium + regionen de pleide å raide i Mexico:

Fra forlaget Yale University Press egenpresentasjon av Hämäläinens bok The Comanche Empire:

In the eighteenth and early nineteenth centuries, a Native American empire rose to dominate the fiercely contested lands of the American Southwest, the southern Great Plains, and northern Mexico. This powerful empire, built by the Comanche Indians, eclipsed its various European rivals in military prowess, political prestige, economic power, commercial reach, and cultural influence. Yet, until now, the Comanche empire has gone unrecognized in American history.

… uncovers the lost story of the Comanches. It is a story that challenges the idea of indigenous peoples as victims of European expansion and offers a new model for the history of colonial expansion, colonial frontiers, and Native-European relations in North America and elsewhere.

Utenriksveteranen.

En noe yngre utgave av Jahn Otto Johansen. Pressefoto: Aschehoug forlag

For 15 år siden hadde jeg en lang samtale med Jahn Otto Johansen – om Den kalde krigen, spionasje, Russland, Tyskland, Europa, journalistikken og hva han trodde om framtiden. Blant annet.

(Som et apropos til A-magasinets «far og sønn Johansen»-portrett: Dette ganske lange intervjuet med Jahn Otto Johansen gjorde jeg i januar 2001, og det stod på trykk i februarutgaven av magasinet 2001.)

– Det er to ting jeg av prinsipp aldri snakker om i intervjuer, sier Jahn Otto Johansen når vi møter ham på Theatercaféen. – Det ene er mitt seksualliv, det andre er mitt religiøse syn.

Det er greit. Da får vi snakke om andre ting. Ett og annet tema finnes jo.

Hvis du sier ”utenriksreporter” til en gjennomsnittsnordmann er sjansen stor for at vedkommende ser for seg Jahn Otto Johansen. Kanskje ikke så rart etter en mannsalder som engasjert journalist i både papir- og etermedia: NRK-medarbeider, reporter i Morgenposten, redaktør i Dagbladet og forfatter av flere bøker. Alltid med hele verden som interessefelt, og det i en periode av historien der rivaliseringen mellom supermaktene USA og Sovjetunionen var merkbar overalt. Den første genuint globaliserte maktkamp sammenfaller med utenriksmedarbeider Johansens karriere. Så i stedet for å utveksle damehistorier eller diskutere katolisismen, samtaler vi om faget hans.

Fengslende maktkamp.

Megetsigende replikk. Screen shot fra Profeten.

Jacques Audiards Profeten demonstrerer hvordan fengselsfilm-sjangeren er preget av Thomas Hobbes og Niccolo Macchiavellis politiske teorier.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Den franske regissøren Jacques Audiard mener det er en kunstnerisk fordel å lage sjangerfilmer fordi det gir publikum en pekepinn om hva de kan forvente seg. Dette skaper handlingsrom for filmskaperen, som kan økonomisere med virkemidlene. Dermed får han i neste omgang muligheten til å introdusere grep og tematiske vinklinger som utvider sjangeren i den retningen som interesserer ham. Audiards siste film, Profeten, er derfor laget over lesten til den klassiske fengselsfilmen, og er et eksempel på at klart definerte sjangere ofte har sine favoritt-temaer. Det er alt annet enn uinteressant.

Nasjonsbygging med ball.

Francois Pienaar (Matt Damon) gir sine lagkamerater en pep-talk i Invictus. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome/Filmweb

Invictus – de uovervinnelige forteller historien om hvordan Sør-Afrikas rugbylandslag bidro til forsoningsprosessen i landet. Man bør ikke undervurdere idretten. Den har ofte et politisk potensial.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2010.)

Sport er best på TV. Vel å merke i direktesending. Det er bare da innlevelsen kan bli total, siden «alt kan skje» og «ballen er rund».

Sport i spillefilmformat er derimot sjelden veldig interessant. En iscenesatt kamp basert på et manus har en tendens til å virke enda mer regissert og manipulert enn andre typer drama. Det grunnleggende faktum at iscenesatt idrett aldri kan bli like spennende eller overraskende som den ekte varen ligger rett og slett altfor langt framme i publikums bevissthet. Innlevelsen har dårlige vilkår.

Derfor trenger en god sportsfilm noe mer. Noe annet enn sport. Eksempelvis handler ikke Darren Aronofskys The Wrestler (2008) egentlig om amerikansk fribryting, men om tapte muligheter og gryende alderdom, og den desperasjonen denne kombinasjonen skaper hos hovedpersonen.

Men hvorfor ikke satse på politikk? Sport er tross alt en samfunnsarena som tar stor plass i mediebildet, som engasjerer mange og dertil gjerne vekker sterke følelser. Den mobiliserende kraften kan være enorm.

Konstruktiv hikikomori?

Øyeblikksbilde fra Naoko Ogigamis film Briller. Foto: Arthaus

Er den japanske kulturen rammet av desillusjonert virkelighetsflukt? Og er filmene til Naoko Ogigami et sunnhetstegn? Briller gir uansett et vestlig publikum et innblikk i en annen side ved Japan enn den som dominerer på YouTubes mest klikkvennlige kanaler.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2009.)

Nevn «det moderne Japan» og en stri strøm av assosiasjoner knyttet til effektivitet melder seg hos den jevne nordmann: Maurflittige salary men – som bokstavelig talt jobber seg i hjel på kontoret. Småbarn som sendes på forberedende kurs før grunnskolen. Mikrohoteller og bullet train. Samtidig vekkes en rekke assosiasjoner knyttet til en nevrotisk populærkultur: Tegneserier som veksler mellom det utstudert nusselige og det hypervoldelige. Katastrofebesatt animé. Og – ikke minst – japanske fjernsynskonsepter, som har gått fra kultstatus på nettet til å bli eksportvare. De kommersielle kanalene i Norge viser for tiden japanskinspirerte programmer som Silent Library, MTX, Ylvis møter veggen og Hjelp, jeg er med i et japansk game show. Det er visst ikke bare japanerne som lar seg underholde av småsadistisk slapstick.

Til tross for denne siste kulturutvekslingen består mye av den tradisjonelle vestlige fascinasjonen for japanernes eksotiske sider. Men vi fokuserer sjelden på de mer grunnleggende trekkene, som er rimelig lette å identifisere seg med. Symptomene, som kan være eksotiske, er det som helst fanger interessen.

Ølet som markerte slutten.

Et Gravøl, litografisk reproduksjon av en illustrasjon av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858. Foto: Wikicommons/Nasjonalbiblioteket

Gravølet skulle styrke minnet om avdøde. Og opprette ny orden.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 5-2015, som ble det aller siste nummeret av magasinet. I disse dager er det altså vel et år siden vi hadde vår aller siste deadline.)

Alt har sin ende. Selv historiemagasiner som kaller seg Levende Historie. Men det er viktig å få markert den ubønnhørlige slutten på en god måte. Da vi skulle lage avskjedsutgaven av magasinet ble vi derfor fort nysgjerrige på tradisjonen med gravølet. Dét kunne passe som tema for Her & nå-spalten i det aller siste nummeret, mente vi. Og ringte førstelektor i kulturhistorie ved Høgskolen i Telemark, Herleik Baklid.

– Hvor gammel er tradisjonen med å holde gravøl?
– Det er vanskelig å si hvor gammel tradisjonen med å holde gravøl egentlig er. Men vi finner den omtalt i Gulatingsloven som i hovedtrekk gjenspeiler de juridiske forholdene i lagdømmet på 1100-tallet og store deler av 1200-tallet, svarer Baklid.

– Gravøl er dessuten omtalt flere steder i sagalitteraturen, f.eks. i Laksdølasagaen som er datert til om lag 1250. Her fortelles det om gravølet etter Hoskuld Dalakollsson som døde av sott.

Mange navn
Kjært barn har som regel opptil flere navn, og gravølet er intet unntak, forklarer kulturhistorikeren.

Slaverimotstandere dømt til lange straffer.

Illustrasjon som viser et jemenittisk slavemarked på 1200-tallet. Foto: Wikicommons

13 anti-slaveri-aktivister i Mauritania er blitt dømt til lange fengselsstraffer. Noen helt opp til 15 år.

Al Jazeera:

The decision was condemned on Friday by international campaigners as a «devastating blow to the Mauritanian anti-slavery movement».

Sarah Mathewson, Africa Programme Manager at Anti-Slavery International, said that the activists were «clearly being targeted by the government for their work to expose and denounce slavery, still commonplace in the country».

(…)

Mauritania is a focus of activism by the modern anti-slavery movement over a practice believed to affect between 4 and 20 percent of the population.

Her er det snakk om tradisjonelt slaveri, hvor slavestatusen går i arv fra foreldre til barn. Ikke om moderne varianter av «undergrunnsslaveri» eller semislaveri.

For noen år siden, helt tilbake til 1990-tallet, skrev jeg en artikkel for magasinet In-Side om denne tematikken. Og henviste blant annet til den amerikanske journalisten Samuel Cottons erfaringer. Her er et utdrag fra den snart 20 år gamle artikkelen, som åpenbart kan siteres på nytt:

De «normale» hallusinasjonene.

Faksimile fra Aftenposten Vitenskap nr. 4-2016.

Hallusinasjoner er noe vi forbinder med mentalt syke. Men også friske mennesker opplever dette.

I våres lanserte Aftenposten et nytt tilskudd til magasinporteføljen sin: Aftenposten Vitenskap. Jeg har allerede levert et par artikler til nyskapningen. Og i nr. 4-2016 ( fra side 174 til 181) kan du lese saken jeg har skrevet om de «normale» hallusinasjonene.

Her er et lite utdrag fra begynnelsen av artikkelen:

– Det klart vanligste er å høre stemmer som ikke er der. Man opplever at noen – én eller flere – snakker, uten at det finnes noen ekstern kilde til denne lyden, sier Kenneth Hugdahl. Han er professor i biologisk psykologi ved Universitetet i Bergen.

– Det forekommer også at noen opplever visuelle hallusinasjoner, men de er betydelig sjeldnere. I tillegg er det rapportert om lukt- eller smakshallusinasjoner, som også er svært uvanlige.

Hugdahl snakker ikke om hallusinasjoner hos schizofrene eller andre mentalt syke mennesker. Det er heller ikke rusmiddelbrukere han har i tankene. Professoren snakker om normalt fungerende individer, som ikke har noen andre symptomer eller tegn på sykdom. Likevel opplever de uforklarlige sanseinntrykk.

Fenomenet er heller ikke veldig sjeldent.

– Internasjonalt varierer anslagene fra 5-20% i den generelle befolkningen. Så det er store variasjoner, understreker Hugdahl.

Resten får du lese i magasinet. Det er et spennende tema.