Slaverimotstandere dømt til lange straffer.

Slaves_Zadib_Yemen_13th_century_BNF_Paris

Illustrasjon som viser et jemenittisk slavemarked på 1200-tallet. Foto: Wikicommons

13 anti-slaveri-aktivister i Mauritania er blitt dømt til lange fengselsstraffer. Noen helt opp til 15 år.

Al Jazeera:

The decision was condemned on Friday by international campaigners as a «devastating blow to the Mauritanian anti-slavery movement».

Sarah Mathewson, Africa Programme Manager at Anti-Slavery International, said that the activists were «clearly being targeted by the government for their work to expose and denounce slavery, still commonplace in the country».

(…)

Mauritania is a focus of activism by the modern anti-slavery movement over a practice believed to affect between 4 and 20 percent of the population.

Her er det snakk om tradisjonelt slaveri, hvor slavestatusen går i arv fra foreldre til barn. Ikke om moderne varianter av «undergrunnsslaveri» eller semislaveri.

For noen år siden, helt tilbake til 1990-tallet, skrev jeg en artikkel for magasinet In-Side om denne tematikken. Og henviste blant annet til den amerikanske journalisten Samuel Cottons erfaringer. Her er et utdrag fra den snart 20 år gamle artikkelen, som åpenbart kan siteres på nytt:

Cotton konsentrerte seg om Mauritania, og det lyktes ham å få snakke med mennesker som både hadde vært og fremdeles var slaver. Dessuten fikk han kopiert en salgskontrakt fra 1992. Ordlyden i kontrakten er som følger:

«I den mest nådige og barmhjertige Allahs navn, hilsener og fred med Ham. Mohamed Vall Ould Nema, sønn av Sidiba, kjøpte fra Mohamed Lemine Ould Sidi Mohemed, sønn av Taleb Ibrahim, en slave og hennes datter ved navn Kneiba for en pris av 50 000 Ouguiya, som ble mottatt av selger fra kjøper i sin helhet. Derfor er han nå eier av de to slavene nevnt her. Jeg står som vitne for begge parter (…) Kontrakten ble inngått i slutten av måneden Hija i året 1412 (muslimsk kronologi) av Abedrabou Montali Ould Mohamed Abderrahmane, sønn av Berrou (…)»

Med kontrakten fulgte også et fotografi av slavekvinnen Koumba Mint Sagheir og datteren Kneiba. Dette handelsdokumentet beviste at de mange vitneforklaringene Cotton hadde samlet var sanne. I Mauritania foregikk det kjøp og salg av mennesker mot slutten av det 20. århundre. Denne handelen fulgte et eldgammelt mønster, der arabere var herrer og svarte afrikanere deres eiendom.

(…)

Den arabiske slavehandelen i Afrika er kommet i skyggen av den europeiske. Men mens europeerne meldte seg på i slavehandelen fra 1400-tallet av, og gjorde handelen forbudt i første halvdel av 1800-tallet, må araberne gjøre opp regnskap for en slavetradisjon som strekker seg tilbake til 600-tallet og som ikke ble stanset før slutten av 1800-tallet.

Anslag over omfanget av denne handelen viser at fra Øst-Afrika alene, hvor Zanzibar var hovedknutepunktet for virksomheten, ble sannsynligvis 5 millioner mennesker bortført mellom år 600-1900. I tillegg kommer slavetrafikkens hovedvei gjennom Sahara. Tilsammen tangerer tallene fra disse to rutene den europeiske slavehandelen: De omfatter et sted mellom 11-13 millioner mennesker, men statistikkmaterialet er dårligere. Mens man har tilgang til skipslister fra den transatlantiske handelen, blir den arabiske handelen delvis preget av kvalifisert gjetning. Men at den var omfangsrik kan vi lese ut fra skildringer flere øyenvitner har kommet med. Ifølge noen kilder lå det så mange skjeletter mellom Kukawa (ved Tchadsjøen) og Teggery (sør i Libya) i 1850-årene at man knapt trengte å være kjent med terrenget for å følge handelsruten.

(…)

Slavene i dagens Mauritania er etterkommere av afrikanere tatt til fange på 1600-tallet og senere. Ifølge islam kunne araberne ta hedninger som slaver, men måtte frigi dem dersom de konverterte. Ironien er at Mauritania er et nesten 100% muslimsk samfunn, uten at det har medført noen form for frigivelse. Slaveholderne bruker faktisk mer enn gjerne religiøse argumenter for å beholde kontrollen over sine slaver, som i følge The Anti-Slavery Society teller minst 100 000. Slavene blir ganske enkelt fortalt at Allah har skapt noen til å være slaver og noen til å være deres herrer.

Denne argumentasjonen har også påvirket hvordan mange slaver oppfatter seg selv og sin situasjon. Newsweek klarte i 1992 å få et intervju med en slave ved navn Dada Ould Mbarek. Da han ble spurt om han ikke var lik sin herre, svarte han: -Nei. Jeg er annerledes. En herre er en herre og en slave er en slave. Det er naturlig at vi svarte er de hvites slaver.

Under arbeidet med denne reportasjen fant nyhetsmagasinet også ut at politiet hadde stående ordre om å arrestere fremmede som gjorde forespørsler om slaveri.

Samuel Cotton oppdaget under sitt opphold i Mauritania at slavehandelen var mer diskret nå enn tidligere: -Åpne slavemarkeder er helt klart en ting fra fortiden. Forskjellen er at idag foregår kjøp og salg inne i husene til maurerne og via private arrangementer mellom arabiske familier, rapporte han til en Kongresshøring i 1996.

I 2012 laget CNN denne reportasjen fra Mauritania: http://edition.cnn.com/interactive/2012/03/world/mauritania.slaverys.last.stronghold/index.html