Ølet som markerte slutten.

Et_gravøl
Et Gravøl, litografisk reproduksjon av en illustrasjon av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858. Foto: Wikicommons/Nasjonalbiblioteket

Gravølet skulle styrke minnet om avdøde. Og opprette ny orden.

(Opprinnelig publisert i Levende Historie 5-2015, som ble det aller siste nummeret av magasinet. I disse dager er det altså vel et år siden vi hadde vår aller siste deadline.)

Alt har sin ende. Selv historiemagasiner som kaller seg Levende Historie. Men det er viktig å få markert den ubønnhørlige slutten på en god måte. Da vi skulle lage avskjedsutgaven av magasinet ble vi derfor fort nysgjerrige på tradisjonen med gravølet. Dét kunne passe som tema for Her & nå-spalten i det aller siste nummeret, mente vi. Og ringte førstelektor i kulturhistorie ved Høgskolen i Telemark, Herleik Baklid.

– Hvor gammel er tradisjonen med å holde gravøl?
– Det er vanskelig å si hvor gammel tradisjonen med å holde gravøl egentlig er. Men vi finner den omtalt i Gulatingsloven som i hovedtrekk gjenspeiler de juridiske forholdene i lagdømmet på 1100-tallet og store deler av 1200-tallet, svarer Baklid.

– Gravøl er dessuten omtalt flere steder i sagalitteraturen, f.eks. i Laksdølasagaen som er datert til om lag 1250. Her fortelles det om gravølet etter Hoskuld Dalakollsson som døde av sott.

Mange navn
Kjært barn har som regel opptil flere navn, og gravølet er intet unntak, forklarer kulturhistorikeren.

– I den norrøne litteraturen har gravøl ulike betegnelser, slik som ǫl, erfiǫl, sáluǫl og sjaund. Betegnelsen sjaund angir at gravølet fant sted sju dager etter dødsfallet. Imidlertid kunne gravølet bli holdt på trettiendedagen eller enda seinere. Nevninga erfiǫl eller arveøl viser at det var koplet arveskifte til gravølet, mens sáluǫl eller sjeleøl mer var knyttet til den kristne middelalderen.

– Det var ikke pålagt å holde gravøl etter alle som døde, men det ble alltid gjort etter en bonde eller en stormann, legger han til.

– Hva var tanken bak gravølet?
– Hensikten med gravølet var å styrke minnet om den avdøde for familie, slekt og naboer. Ved arveøl gjaldt det dessuten å opprette en ny orden ved at hovedarvingen satte seg i den avdødes sete.

Omfanget bekymret øvrigheten
– Selve betegnelsen øl viser at øldrikk var en sentral del av markeringa. Vi finner det igjen i barnsøl og festerøl, og det heter også “å drikke bryllup” og “å drikke jul”. Ølet ble drukket både i rituell sammenheng og i det sosiale samværet. F.eks. ble det drukket velfarsskål som bestod av øl iblandet brennevin til avskjed med den døde.

– Hvorfor var alkohol involvert?
– Dette må sees i sammenheng med eldre tiders minnedrikking. Ølet som drikk var med på å markere det spesielle og høgtida i situasjonen. Stundom kunne øl- og brennevinsdrikkinga i gravølet bli i meste laget, og det hendte at det endte med slagsmål. På slutten av 1600-tallet forsøkte myndighetene å bremse omfanget av gravølene og forbruket av mat og drikkevarer, men det ga det liten effekt på den norske landsbygda.

Løssluppen stemning
– Hvor lenge varte et gravøl? Og fulgte det et fastsatt program?
– Varigheten av gravølet kunne variere, men ofte varte det i 2–3 dager. Etter at den døde var gravlagt på kirkegården, samla man seg på gravferdsgården til middag. Videre gikk praten med gravferdsgjestene, og etter hvert kunne det også bli kortspill og dansing. Det religiøse var lite framtredende i gravølet etter kirkereisa. Nå var stemninga lettere og lysere, og kunne til tider nærmest bli løssluppen p.g.a. alkoholforbruket.

– Når begynte man å holde gravøl for annet enn avdøde personer?
– Akkurat når dette tok til, vet jeg ikke, innrømmer Baklid. Men som så mange andre har han også erfaring med akkurat denne formen for minnemarkering.

– Våren 1994 var jeg med på gravøl for Telemark Distriktshøgskole, som da opphørte. Fra 1. august det året gikk vi inn i fusjonen Høgskolen i Telemark. Med andre ord var dette gravøl for en utdanningsinstitusjon.

Reklamer