Konstruktiv hikikomori?

Briller

Øyeblikksbilde fra Naoko Ogigamis film Briller. Foto: Arthaus

Er den japanske kulturen rammet av desillusjonert virkelighetsflukt? Og er filmene til Naoko Ogigami et sunnhetstegn? Briller gir uansett et vestlig publikum et innblikk i en annen side ved Japan enn den som dominerer på YouTubes mest klikkvennlige kanaler.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2009.)

Nevn «det moderne Japan» og en stri strøm av assosiasjoner knyttet til effektivitet melder seg hos den jevne nordmann: Maurflittige salary men – som bokstavelig talt jobber seg i hjel på kontoret. Småbarn som sendes på forberedende kurs før grunnskolen. Mikrohoteller og bullet train. Samtidig vekkes en rekke assosiasjoner knyttet til en nevrotisk populærkultur: Tegneserier som veksler mellom det utstudert nusselige og det hypervoldelige. Katastrofebesatt animé. Og – ikke minst – japanske fjernsynskonsepter, som har gått fra kultstatus på nettet til å bli eksportvare. De kommersielle kanalene i Norge viser for tiden japanskinspirerte programmer som Silent Library, MTX, Ylvis møter veggen og Hjelp, jeg er med i et japansk game show. Det er visst ikke bare japanerne som lar seg underholde av småsadistisk slapstick.

Til tross for denne siste kulturutvekslingen består mye av den tradisjonelle vestlige fascinasjonen for japanernes eksotiske sider. Men vi fokuserer sjelden på de mer grunnleggende trekkene, som er rimelig lette å identifisere seg med. Symptomene, som kan være eksotiske, er det som helst fanger interessen.

Boikott av samfunnet
Ta for eksempel fenomenet hikikomori, som beskriver en tilstand av akutt sosial tilbaketrekking. Det brukes om individer som lever i selvvalgt isolasjon fra resten av samfunnet. Den nødvendige kommunikasjonen med omverdenen er typisk begrenset til chatting og SMS. En stor andel av unge japanske menn er rammes av syndromet – antallet kan være så høyt som 1 million – til stor offentlig bekymring.

Det er eksotisk, og innbyr til storøyd vestlig fascinasjon. Men dersom hikikomori er symptomet, hva er årsaken? Ifølge Japan-eksperten Ian Burama er en mulig psykologisk/sosiologisk forklaring den reetablerte og forsterkete rigiditeten i det japanske samfunnet. Sammenliknet med 50- og 60-tallet, hvor landet gikk gjennom en relativt åpen periode, er dagens Japan på ny preget av det tradisjonelle mønsteret hvor samfunnet er fastlåst i urokkelige strukturer. Politisk og økonomisk makt er knyttet til familiedynastier. Det er svært vanskelig å foreta en klassereise i Japan. De unge, som studerer seg halvt i hjel, oppdager når de kommer ut i arbeidsmarkedet at karrieremulighetene ikke avgjøres av talent og flid, men av hvor i hierarkiet man befinner seg. Et ekstremt, desillusjonert svar er å vende seg bort fra samfunnet; hikikomori. I verste fall blir de kanskje med i en av landets selvmordsklubber, slik at de iallfall har noen å avslutte livet sammen med.

Skumretid
Den kvinnelige regissøren Naoko Ogigami sto bak en av de siste årenes filmoverraskelse i Japan; Kamome Shokudô (Kafé Måken) i 2006. Den handler om tre japanske kvinner som starter en restaurant sammen – i Helsinki. Megane – eller Briller som den heter på norsk – er hennes siste film. Den handler også om å unnslippe eller rømme. Ikke til et fremmed land, men til et snodig hotell på en japansk ferieøy.

Hit kommer Taeko, en lukket og reservert karrierekvinne med skyhøye skuldre. Hun ser fram imot litt fred og ro, noe stedet definitivt kan skilte med. Men i tillegg byr hotellet på en rekke uortodokse praksiser og eksentriske gjester, som irriterer Taeko. Etter en stund har hun fått nok og sjekker ut. Neste stopp er øyas eneste andre hotell. Der viser det seg imidlertid at gjestene må jobbe hele dagen og studere på kveldene. Det er ganske enkelt slik forretningsideen til hotellet ser ut. Metaforen burde være tydelig nok. Taeko vender slukøret tilbake til det første hotellet, hvor hun gradvis lærer seg kunsten å bare være. Og tolerere stedets særegenheter. Hun mestrer sågar tilslutt den lokale kunsten å «skumre», en aktivitet som innebærer å sitte i skumringen – med blikket rettet ut mot havet. Hvis man er velvillig kan man kalle det for er en kontemplativ utgave av hikikomori, som dessuten har den fordelen at den kan utøves i fellesskap. Den rommer en sosial dimensjon. For om man ikke nødvendigvis møtes ansikt til ansikt under skumringen, så kan man i det minste sitte ved siden av hverandre.

Med Briller stimulerer Ogigami sitt hjemlige publikum til å fantasere om et utopia hvor arbeid, status og hierarki er underordnet andre verdier. I det minste for en periode. Selv den norske distributøren markedsfører filmen som «en vindunderlig pause fra virkeligheten.» Hvor mange japanere som i fullt alvor drømmer om et slikt sted er selvfølgelig vanskelig å vite, men siden mange flokker seg om filmene til Ogigami bør det være en indikator på at de er en del. Og for et norsk publikum byr Briller på en anledning til å se japanere gjøre et velkvalifisert forsøk på å slappe av i hverandres selskap, sågar uten at noen skal plages i prosessen.