Nasjonsbygging med ball.

Matt Damon i Invicuts - de uovevinnelige

Francois Pienaar (Matt Damon) gir sine lagkamerater en pep-talk i Invictus. Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome/Filmweb

Invictus – de uovervinnelige forteller historien om hvordan Sør-Afrikas rugbylandslag bidro til forsoningsprosessen i landet. Man bør ikke undervurdere idretten. Den har ofte et politisk potensial.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, januar 2010.)

Sport er best på TV. Vel å merke i direktesending. Det er bare da innlevelsen kan bli total, siden «alt kan skje» og «ballen er rund».

Sport i spillefilmformat er derimot sjelden veldig interessant. En iscenesatt kamp basert på et manus har en tendens til å virke enda mer regissert og manipulert enn andre typer drama. Det grunnleggende faktum at iscenesatt idrett aldri kan bli like spennende eller overraskende som den ekte varen ligger rett og slett altfor langt framme i publikums bevissthet. Innlevelsen har dårlige vilkår.

Derfor trenger en god sportsfilm noe mer. Noe annet enn sport. Eksempelvis handler ikke Darren Aronofskys The Wrestler (2008) egentlig om amerikansk fribryting, men om tapte muligheter og gryende alderdom, og den desperasjonen denne kombinasjonen skaper hos hovedpersonen.

Men hvorfor ikke satse på politikk? Sport er tross alt en samfunnsarena som tar stor plass i mediebildet, som engasjerer mange og dertil gjerne vekker sterke følelser. Den mobiliserende kraften kan være enorm.

Et splittet land
Veteranen Clint Eastwoods siste film, Invictus – de uovervinnelige, tar tak i den interne politiske situasjonen i Sør-Afrika i 1995. Den er basert på John Carlins bok Playing the Enemy: Nelson Mandela and the Game That Changed a Nation fra 2008. Som journalist og forfatter har Carlin jobbet særlig med sport og politikk. Han har blant annet skrevet bok om Real Madrid og laget en dokumentar om Maradona. I årene 1989-95 var han korrespondent for The Independent i Sør-Afrika, hvor han ble kjent med Mandela.

Mandela (som i filmen spilles av Morgan Freeman) ble president i 1994. Apartheidsystemet var avviklet. Men nasjonen var splittet og situasjonen kunne fort bli eksplosiv. Mange i den hvite minoriteten følte seg usikre på hva den svarte majoriteten ville foreta seg nå som de hadde makten. Ville de ta hevn? Samtidig hadde landets svarte befolkning store – sågar urealistiske – forventninger til hva Mandela kunne få til. Det er lett å bli skuffet i en slik situasjon, og skuffelsen kan fort lede til jakt på syndebukker. Begge sider kunne fort radikaliseres. På toppen av det hele var Sør-Afrika hjemsøkt av en voldsom kriminalitetsbølge, samt høye ledighetstall.

Slik er bakteppet da president Mandela overværer en rugbykamp som klart og tydelig illustrerer den gjensidige mistilliten mellom befolkningsgruppene. De svarte tilskuerne heier ikke på landslaget, kalt The Springboks. For dem er rugbylandslaget en etterlevning fra apartheidtiden.

Dette kan bli problematisk siden Sør-Afrika året etter, altså i 1995, skal arrangere VM i rugby. Mesterskapet er det første store idrettsarrangementet landet har fått, etter å ha blitt boikottet under apartheid.

Men kanskje situasjonen kan snus? Kanskje rugbylandslaget kan få en samlende funksjon? Mandela setter sin lit til lagets kaptein, Francois Pienaar (Matt Damon). De gode intensjonene har imidlertid oddsene imot seg. Ikke minst fordi Sør-Afrikas lag regnes blant de middelmådige. De er ikke ventet å vinne turneringen.

At Pienaars menn klarer brasene, og gjør det umulige, er en dårlig skjult hemmelighet. Et raskt søk på nettet vil avsløre at The Springboks halte i land en totalt uventet mesterskapstittel i 1995, og at seieren fikk den samlende og inspirerende effekten Mandela hadde håpet på. Det er da også dette som er historien Invictus – de uovervinnelige vil formidle. Dette er ikke en film som primært vil fortelle publikum hvordan det gikk, men hvorfor det gikk slik.

Den politiske dimensjonen
Sør-Afrikas rugby-VM er ikke første – eller siste – gang sport har hatt politiske dimensjoner: Fra det notoriske Berlin-OL i 1936 og boksekampene mellom tyskeren Max Schmeling og amerikaneren Joe Louis på 30-tallet, via den såkalte «fotballkrigen» mellom Honduras og El Salvador i 1969, til USAs ishockeyseier over det «uovervinnelige» sovjetiske landslaget i 1980, har den dimensjonen vært merkbart til stede. Bordtennis ble brukt som diplomatisk verktøy mellom USA og Kina i 1971, mens sjakkduellen mellom Bobby Fischer og Boris Spasskij – i en noe mer symbolsk sammenheng – ble tolket som et uttrykk for kampen mellom vest og øst.

Den nasjonsbyggende effekten av Sør-Afrikas VM-seier har også hatt sine paralleller. Da Vest-Tyskland uventet slo Ungarn i fotball-VM i 1954 – det såkalte «Das Wunder von Berne» – skapte seieren en begeistringsbølge i Vest-Tyskland som gjenreiste mye selvtillit og fjernet mye skam i et land traumatisert av nazistyre, krig og okkupasjon.

I 2007 vant Irak vant Asia-mesterskapet i fotball, noe som (der og da, iallfall) gjorde landslaget til et samlende punkt for både sunnier, sjiaer og kurdere. På landslaget var alle befolkningsgruppene representert.

Et av de mest slående eksemplene på fotballens potensial som samlende kraft i en splittet nasjon, skriver seg fra en kvalifiseringskamp til Afrika-mesterskapet i fotball i 2007. Mellom 2001-2006 var Elfenbenskysten hjemsøkt av borgerkrig. Opprørstyrker kontrollerte den nordlige delen av landet. På tross av dette markerte det ivorianske landslaget seg internasjonalt, blant annet ved å kvalifisere seg til VM i Tyskland i 2006.

Lagets stjernespiller og kaptein, Chelsea-spissen Didier Drogba, ledet lagkameratene i bønn for fred og forsoning i hjemlandet etter hver kvalifiseringskamp. Da Elfenbenskysten skulle spille hjemme mot Madagaskar, foreslo Drogba at kampen skulle spilles i opprørernes hovedstad. Overraskende nok ble forslaget godtatt av begge parter i konflikten, og dermed kunne både regjeringsstyrker og opprørere samles på stadion i Bouake – for sammen å glede seg over at hjemmelaget banket Madagaskar 5-0.

Afrikansk VM
Denne sommeren er Sør-Afrika vertskap for fotball-VM, et langt større arrangement enn rugby-VM. Det er første gang et afrikansk land får dette ansvaret.

Forrige VM, i Tyskland i 2006, er i ettertid best husket for Frankrikes Zinedine Zidanes velplasserte skalle mot brystkassen til Italias Marco Materazzi. Men årets mesterskap kan – muligens – by på en politisk interessant kamp. Det skal riktignok et par virkelige fotballmirakler til for at lagene får sjansen til å møtes, men både Sør-Korea og Nord-Korea er kvalifisert til Sør-Afrika-VM.

Det er heller ikke mange som forventer at hjemmelaget skal vinne turneringen, selv om også dette laget har en Pienaar på laget: Evertons midtbanespiller Steven Pienaar. Men fotballen er jo rund. Rundere enn rugbyballen, faktisk.

(Slik gikk det for Sør-Afrika i VM på hjemmebane: https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_fotball_2010_%E2%80%93_Gruppe_A )