Fengslende maktkamp.

Profeten

Megetsigende replikk. Screen shot fra Profeten.

Jacques Audiards Profeten demonstrerer hvordan fengselsfilm-sjangeren er preget av Thomas Hobbes og Niccolo Macchiavellis politiske teorier.

(Opprinnelig publisert i Ny Tid, mars 2010.)

Den franske regissøren Jacques Audiard mener det er en kunstnerisk fordel å lage sjangerfilmer fordi det gir publikum en pekepinn om hva de kan forvente seg. Dette skaper handlingsrom for filmskaperen, som kan økonomisere med virkemidlene. Dermed får han i neste omgang muligheten til å introdusere grep og tematiske vinklinger som utvider sjangeren i den retningen som interesserer ham. Audiards siste film, Profeten, er derfor laget over lesten til den klassiske fengselsfilmen, og er et eksempel på at klart definerte sjangere ofte har sine favoritt-temaer. Det er alt annet enn uinteressant.

Maktperspektivet
Fengselsfilmen kommer grovt skissert i 3 hovedkategorier: Vi har filmer der fluktplanene står i sentrum, f.eks. Escape from Alcatraz (1979) eller tv-serien Prison Break (2005-09). Vi har filmer som skildrer hvordan fengselsoppholdet virker karakterdannende eller karakterendrende på hovedpersonen, f.eks. American History X (1998) og In the Name of the Father (1993). Og vi har filmer hvor selve fengselsmiljøet eller fengselsinstitusjonen er fokus for skildringen – som gjerne er preget av en antropologisk eller maktkritisk innstilling. Carandiru (2003), Cool Hand Luke (1967) og Gjøkeredet (1975) – som kan defineres som en psykiatrisk fengselsfilm – er eksempler på den siste typen. Mange filmer låner selvfølgelig trekk fra flere av disse kategoriene. Profeten er særlig opptatt av den andre og tredje kategorien, med klar hovedvekt på den karakterdannende delen.

Uansett kategori bruker sjangeren ofte livet bak murene som en metafor for storsamfunnet. Her er det en klar tilbøyelighet til å studere menneskedyret i et perspektiv hvor maktkamp står i sentrum. Kampen for tilværelsen er intimt knyttet til status og evig rivalisering om hegemoniet i disse filmene. Eller for å si det på en annen måte; fengselsfilmen fortoner seg påfallende ofte som en populærkulturell utlegning av de politiske teoriene til Thomas Hobbes og Niccolò Macchiavelli.

Trygghet i underkastelse
I det nådeløse fengselsmiljøet råder noe som kan minne om Hobbes beskrivelse av den anarkistiske naturtilstanden, hvor menneskelivet er «solitary, poor, nasty, brutish, and short». Iallfall om man ikke er beskyttet av en Leviathan, hvilket i fengselet vil si å være medlem av en gjeng. Dette innebærer å underkaste seg et strengt regime preget av rigide, uskrevne regler. Men det medfører også relativ trygghet og prestisje. Og det gir mulighet til å få nyte privilegier. Parallellen til Hobbes anbefaling om å underordne seg staten er åpenbar.

I Profeten møter vi den 19 år gamle fransk-arabiske Malik El Djebena (Tahar Rahim) idet han skal begynne på 6 års soning for vold mot politiet. Maliks problem er at han er en outsider i forhold til alle grupperingene i fengselet. Han hører ikke umiddelbart hjemme hos noen, selv ikke i fengselets arabiske miljø. Dette utnyttes av lederen for den korsikanske mafiaen, Cesar Luciani (Niels Arestrup), som gir ham et tilbud han verken kan eller bør si nei til. Han må ta livet av en tyster inne på det arabiske «territoriet».

Etter utført oppdrag blir Malik en slags løpegutt for korsikanerne, som inntil videre har hegemoniet i fengselet. Dette betyr ikke at han er anerkjent som et fullverdig medlem av gjengen. Tvertimot, som araber er han foraktet. Men Malik lærer seg gradvis både den korsikanske dialekten og skaffer seg innsikt i Cesars «forretningsplaner». Og siden Malik med jevne mellomrom får permisjon fra soningen, sender Cesar ham på stadig viktigere oppdrag. Blant annet får han forhandle med andre mafialedere på vegne av sjefen.

Selvutvikling
Malik utnytter situasjonen til å forfølge sin egen agenda, og bygger seg en egen maktbase. Dermed melder han seg også på i et spill som Macchiavelli ville gjenkjent uten problemer. Hvordan øke egen makt og innflytelse? Hvordan uskadeliggjøre motstandere? Dette er ikke akademiske spørsmål for Malik.

Situasjonen – både innenfor og utenfor murene – blir suksessivt stadig farligere for ham. Men han kommer seg unna det utroligste, noe som etter hvert gir opphav til et rykte om at han besitter overnaturlige evner. Dette gir Malik et psykologisk overtak i maktkampen. Den som kanskje har evnen til å se inn i framtiden (jmfr. filmens tittel) er selvfølgelig en respektinngytende motstander.

På denne måten serverer filmen en sosial kommentar som minner oss om at det eksisterer et Frankrike hvor den macchiavelliske kampen er mindre maskert og mer direkte enn i de mer polstrede sektorene av samfunnet.

Indre styrke
Profeten er likevel først og fremst en dannelsesfortelling, hvor Malik utvikler seg fra å være en sky, sårbar og passiv analfabet, til å bli en mer aktiv og selvsikker person som skritt for skritt tar kontrollen over egen skjebne – i tillegg til at han lærer seg å lese.

Her henger filmen seg på et annet klassisk tema i sjangeren: Bygging av indre styrke. Bak murene blir du enten sterkere eller går under, er den underliggende moralen.

Fengselsfilmer som Profeten skildrer verden som et nådeløst sted, hvor folk tvinges til å spille maktspillet uansett om de vil eller ei. Her er det dårlige vilkår for myke verdier som ekte vennskap eller kjærlighet. Det nærmeste man kommer er nyttige – og flyktige – allianser.

Noen vil kanskje mene at dette er en noe énøyd eller monoman virkelighetsoppfatning. Da kan man trøste seg med at det allerede 2. april er premiere på en fengselsfilm med et helt annet fokus. I I Love You Philip Morris møter vi den svindeldømte Steven Russel (Jim Carrey), som både kommer ut av skapet og møter drømmemannen i fengselet. Etter at elskeren og cellekameraten Philip (Ewan McGregor) løslates, rømmer Steven gang på gang, for å kunne være sammen med kjæresten. Filmen skal sågar bygge på en sann historie.