En prat om «Fight Club».

Morten Traavik yppet til bråk også før han dro med seg Laibach til Nord-Korea.

8. oktober, under årets Film fra Sør-festival, er det premiere på «Liberation Day» – multikunstneren Morten Traaviks siste opus.

I pressemeldingen fra festivalen presenteres filmen slik:

Liberation Day tar deg med bak kulissene til verdens mest surrealistiske konsert i den kalde krigs siste utpost. I salen venter tidenes tøffeste publikum – 1 500 nord-koreanere som aldri har blitt eksponert for vestlig, alternativ rock. Traavik drar Laibach gjennom sensurens trange nåløye, og bandet leverer musikalske godbiter som «The Sound of Music», «Do-Re-Mi», «Life is Life» og «The Final Countdown».

Traaviks kunstprosjekter i Nord-Korea har fått mye kritikk og er stadig et av de mest omdiskuterte og kontroversielle temaene i vår hjemlige kulturdebatt. Kontroverser er i det hele tatt blitt noe av det Traavik er kjent for. Også med prosjekter som ikke er knyttet til Nord-Korea, som «Miss Landmine» (2008-9), «Pimp My Aid Worker» (2010) og da han var huskunstner hos Forsvaret.

Høsten 2002 var det teater Traavik drev med. Han stod bak sceneversjonen av «Fight Club» på Den Nationale Scene i Bergen. I samarbeid med frigruppa Krement X. Jeg intervjuet ham i forkant av premieren, for magasinet «2002»:

«Fight Club»! Du husker nok filmversjonen av Chuck Palahniuks roman, med Edward Norton og Brad Pitt på rollelista. Den handler om hvordan en stadig større gruppe av unge menn føler seg frustrerte og mistilpassede i det postmoderne samfunnet. Ingen trenger dem, annet enn som forbrukere. De får lite respekt, har liten innflytelse over sin egen hverdag og går rundt med en konstant emosjonell nummenhet. Og denne fremmedgjøringen gjelder like mye de som tilsynelatende har «klart det» materielt og karrieremessig, som taperne. Noe må gjøres.

Svaret kommer i form av «slåssklubbene», ideen til det anarkistiske geniet Tyler Durden, hvor karene får utløp for sin egen aggresjon og frustrasjon, samtidig som de gjenvinner en følelse av mestring og selvfølelse. Ved å slåss mot hverandre, etter strikte regler, våkner forbrukerzombiene til live igjen som individer.

Les videre

Reklamer

Folkefiendene.

innsikt-sept

Forsiden av septemberutgaven.

Enhver film trenger en helt og en skurk. Med varsleren kan man potensielt få begge deler i én og samme person.

Høstens første utgave av Aftenposten Innsikt er her! Denne gangen har jeg bl.a. bidratt med en artikkel som tar for seg hvordan varslerfiguren blir skildret på film. Her er et lite utdrag:

Ingen gjør seg populær ved å komme med dårlige nyheter. Og om informasjonen i tillegg er hemmelig, pådrar man seg fiender. Ironisk nok er det likevel varsleren selv som regelmessig oppfattes som problemet.

Oliver Stones siste film, «Snowden», får premiere 30. september og er fortellingen om Edward Snowden (Joseph GordonLevitt). Han ble verdensberømt etter å ha avslørt at den amerikanske etterretningstjenesten National Security Agency overvåket privatpersoner ulovlig. I dag befinner han seg i eksil i Russland.

For noen er Snowden en helt. For andre er han forræder. Slik blir det ofte med varslere. De er kontroversielle figurer. Naturlig nok, siden rollen deres er basert på illojalitet. De bryter tillit som er vist dem. Ofte bryter de regelverk og lover i tillegg. Les videre