En prat om «Fight Club».

Morten Traavik yppet til bråk også før han dro med seg Laibach til Nord-Korea.

8. oktober, under årets Film fra Sør-festival, er det premiere på «Liberation Day» – multikunstneren Morten Traaviks siste opus.

I pressemeldingen fra festivalen presenteres filmen slik:

Liberation Day tar deg med bak kulissene til verdens mest surrealistiske konsert i den kalde krigs siste utpost. I salen venter tidenes tøffeste publikum – 1 500 nord-koreanere som aldri har blitt eksponert for vestlig, alternativ rock. Traavik drar Laibach gjennom sensurens trange nåløye, og bandet leverer musikalske godbiter som «The Sound of Music», «Do-Re-Mi», «Life is Life» og «The Final Countdown».

Traaviks kunstprosjekter i Nord-Korea har fått mye kritikk og er stadig et av de mest omdiskuterte og kontroversielle temaene i vår hjemlige kulturdebatt. Kontroverser er i det hele tatt blitt noe av det Traavik er kjent for. Også med prosjekter som ikke er knyttet til Nord-Korea, som «Miss Landmine» (2008-9), «Pimp My Aid Worker» (2010) og da han var huskunstner hos Forsvaret.

Høsten 2002 var det teater Traavik drev med. Han stod bak sceneversjonen av «Fight Club» på Den Nationale Scene i Bergen. I samarbeid med frigruppa Krement X. Jeg intervjuet ham i forkant av premieren, for magasinet «2002»:

«Fight Club»! Du husker nok filmversjonen av Chuck Palahniuks roman, med Edward Norton og Brad Pitt på rollelista. Den handler om hvordan en stadig større gruppe av unge menn føler seg frustrerte og mistilpassede i det postmoderne samfunnet. Ingen trenger dem, annet enn som forbrukere. De får lite respekt, har liten innflytelse over sin egen hverdag og går rundt med en konstant emosjonell nummenhet. Og denne fremmedgjøringen gjelder like mye de som tilsynelatende har «klart det» materielt og karrieremessig, som taperne. Noe må gjøres.

Svaret kommer i form av «slåssklubbene», ideen til det anarkistiske geniet Tyler Durden, hvor karene får utløp for sin egen aggresjon og frustrasjon, samtidig som de gjenvinner en følelse av mestring og selvfølelse. Ved å slåss mot hverandre, etter strikte regler, våkner forbrukerzombiene til live igjen som individer.

– Denne ideen om et nettverk av slåssklubber setter en problemstilling på spissen, sier instruktør Morten Traavik i frigruppa Krement X. Det er han som sitter med regiansvaret for teaterversjonen av «Fight Club».

Han har imidlertid litt problem med slutten på historien, særlig slik den fremstod i filmversjonen.

– Den taper seg når det blir avslørt at det er personlighetsspaltning det dreier seg om. Jeg synes det blir litt sånn Albert Åberg og Skybert. Det kan jo oppfattes som et grep fra forfatterens side, der han peker på at vi alle har disse sidene i oss. Og jeg vet at det grepet fungerte helt fint for mange som har lest boka og sett filmen, men for meg ble det et problem. Jeg synes det ufarliggjør historien.

Skal du forandre på slutten nå som du selv setter opp «Fight Club»?

– «Det får vi se», sa han hemmelighetsfullt, svarer en selvironisk Traavik. – La meg si det slik: Både forestillingen og filmen bygger på romanen. Og i forhold til kilden går filmen én vei, mens forestillingen går en annen. Så du kan nok si at vi serverer en annen type slutt, ja.

Er det ikke et lite sjansespill å ta, å sette opp en forestilling som så mange har sett i filmversjon?

– Jo. Det er jo en problemstilling som alltid dukker opp i slike tilfeller. Men det er en risiko jeg bare må være villig til å ta. Det blir avgjørende å få folk med på tanken at dette er et helt annet medium, og at det derfor blir fortalt i en helt annen form.

Dette gjelder ikke minst hvordan de mange voldsscenene skal løses. Traavik forteller at teatertruppen vil satse på å variere uttrykket. Volden kommer til å bli skildret på mange forskjellige måter. Det kommer ikke til å være én gjennomgående måte å skildre slåssingen på.

– Hyperrealistisk kan vi jo ikke gjøre det. Da får vi bare spilt én forestilling, kommenterer han.

Dette er et samarbeid mellom dere i Krement X og Den Nationale Scene. Hva kan et institusjonsteater tilføre dere, og hva kan dere tilføre dem?

– De kan tilføre oss penger, og vi kan tilføre dem geniale ideer, svarer Traavik halvt på spøk, før han legger til: – Dette er et eksempel på at de gamle skillene mellom institusjonsteatrene og frigruppene bygges ned. Men vi er nok fremdeles mer prosessorienterte enn hva de er. Jeg presenterer ikke et ferdig stykke for skuespillerne når vi skal i gang med prøvene. Jeg gir dem masse rom til å improvisere. Lar dem få være med å utforme forestillingen. Jeg, som instruktør, må jo holde grepet om rorpinnen, men folk må gjerne få være med på å ro, for å bruke en billig metafor. Jeg tror arbeidsprosessen ofte kan bli litt mer fabrikkmessig i institusjonsteatrene, sier instruktøren.

Du kom med et par friske kommentarer i Klassekampen i sommer, som gjaldt denne oppsettingen. Du avslørte at du hadde veldig sansen for ideen om slåssklubber. Mener du at vi lever i et samfunn preget av en slags vammel, offisiell pasifisme, som ikke nødvendigvis er heldig?

– Ja, egentlig. Jeg opplever at aggresjon helt unyansert blir karakterisert som noe nedbrytende, negativt og samfunnsskadelig. Men jeg mener aggresjon også kan være kreativt og skapende. Blant annet i en «forandre verden»-sammenheng. Opprørstrang forutsetter aggresjon, slår Traavik fast.

– Dette stadiet i «Fight Club» synes jeg er veldig interessant. Og det er mer utførlig beskrevet i boka enn i filmen. Det handler i stor grad om aggresjon rettet mot velstand, komfort og forutsigbarhet. Her har romanen en romantisk åre, i ønsket om å forandre verden. Men det er en opprørstrang de involverte ikke helt vet hva de skal gjøre med, siden de ikke har noen ideologi. Slåssklubbene i seg selv er interessante nok, men særlig som et steg på veien til å bli en opprører er de fascinerende. Medlemmene finner tilbake til troen på seg selv. Samtidig synes jeg det er noe naivt i opprøret deres. Men hva skal man gjøre når alle opprør er oppbrukt?, utdyper regissøren.

– Det interessante her er at tilværelsen til hovedpersonen, som er full av komfort, burde gi ham ro. Men det er det eksakt motsatte som skjer. Dette er jo egentlig en «Brave New World»-tematikk: Tåler vi å ha det godt?, spør Traavik.

En problemstilling som definitivt er aktuell i vårt eget samfunn, får vi tro.

– Den dimensjonen vil jeg løfte fram i forestillingen, lover han.

Noe av poenget med «Fight Club» er at det er velutdannete, sofistikerte menn som møtes for å slåss. Hadde det bare vært bakgårdsbøller kunne man nemlig hevet seg over fenomenet, og sett ned på utøverne. Men nå når stykket settes opp, vil det jo sannsynligvis være nettopp de sofistikerte, de intellektuelle, som kommer. Vil Traavik klare å nå fram til dem? Eller vil de gå derfra med en lett overbærende holdning om at «ja, det var jo et artig påfunn»?

– Jeg kan jo bare håpe på at jeg når fram. Men det er viktig å få fram at dette ikke skal være et angrep på Morgenbladet-leserne. Jeg er jo selv en del av det segmentet. Og jeg har knapt slåss selv. Så jeg ønsker ikke å belære folk. Jeg tar opp denne tematikken, og setter opp dette stykket, fordi det opptar meg, sier Morten Traavik.