Roten til alt ondt.

mino-046344

Tatere på Moan i Alvdal i 1937. Foto: Per. K. Lien/Nordøsterdalsmuseet (CC BY-SA).

Lediggang var like suspekt som å være tater.

Denne uka, 14. oktober, skal master Chalak Kaveh ved Institutt for arkeologi, konservering og historie forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): ”Omstreiferuvæsenet”: Politiets og domstolenes behandling av tatere og sigøynere 1900-1960.

Universitetet i Oslo presenterer disputasen slik på egne nettsider:

Tatere og sigøynere ble ikke nødvendigvis forskjellsbehandlet på et kollektivt plan i det norske politi- og domstolsapparatet. Det er en av konklusjonene til historiker Chalak Kaveh i hans ferske avhandling om temaet. Til tross for negative holdninger som hersket overfor gruppene, mener Kaveh at håndhevingen av lovene må ses i lys av praktiseringen av dem og ikke bare ut fra lovenes ordlyd eller lovgivernes intensjoner med dem. Selv om både lovene og lovgivernes hensikter kunne være nokså radikale, var praktiseringen av lovene en helt annen sak.

Kaveh har studert taternes og sigøynernes møte med politi- og domstolsapparatet med utgangspunkt i praktiseringen av visse bestemmelser i løsgjengerloven, handelsloven, dyrevernloven og fremmedloven. Funnene til Kaveh er noe overraskende sett i forhold til tidligere antakelser om hvordan disse lovene rammet taterne og sigøynerne.

Ganske så overraskende. Derfor har Kaveh allerede fått litt oppmerksomhet rundt forskningen sin. Også av undertegnede, som skrev en notissak (på bakgrunn av et intervju med Kaveh i Apollon) om dette i 2014. Det kan jo passe å resirkulere den nå, i anledning disputasen:

På 1920- og 30-tallet var de ansvarlige myndighetene generelt sett mer bekymret for løsgjengere og fylliker enn spesifikt for tatere. Det er et av funnene doktorgradsstipendiat Chalak Kaveh ved Avdeling for historie, Universitetet i Oslo, har gjort.

Ren rasisme er det få eksempler på, i alle fall som er nedskrevet i rettsdokumentene. Det var først og fremst livsførselen og manglende tilslutning til arbeidslivet man reagerte mot, forklarer Kaveh i et intervju med forskningsmagasinet Apollon.

Lover ble kombinert. Han har studert politirapporter og rettsdokumenter fra 1900 til 1951, og kartlagt hvordan norske myndigheter i denne perioden forholdt seg til “omstreiferplagen”. Bekymringen gjaldt i utgangspunktet først og fremst taterne.

Myndighetenes innsats ble håndhevet og regulert gjennom flere ulike lover: Lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab (vedtatt 1901), Handelsloven (1907), Dyrevernloven (1951), samt fremmedlovgivningen.

Løsgjengerloven kunne f.eks. kombineres med paragrafer fra Handelsloven, som krevde at man hadde “lovlig erhverv”. Mens tillegget som ble lagt til Dyrevernsloven i 1951 gjorde det ulovlig for omstreifere å holde hest.

Samtidig medførte Løsgjengerloven tross alt et bedre rettsvern for svake grupper, siden den stilte krav til bevisførsel.

Politiet hadde inntil nå kunnet operere etter skjønn og innsette “løsgjengere” i tvangsarbeidsanstalter uten forsinkende omveier om retten, kommenterer stipendiaten.

Tapere og tatere. Hovedsaken for myndighetene ble å stoppe antisosial adferd, uavhengig av hvilken gruppe folk tilhørte. Lediggang var i seg selv suspekt. Frasen “Det er grunn til å anta at vedkommende lever av kriminelle handlinger” går igjen i rapportene.

Politiets hovedfokus var til enhver tid rettet mot drukkenbolter og bråkmakere, som det var lettere å finne lovlig grunn til å arrestere. Sosioøkonomiske forhold var utslagsgivende, og i mange tilfeller var det kanskje vel så ille å være taper som tater, sier Kaveh til Apollon.