Fedre & døtre.

toni-erdman

Ines (Sandra Hüller) må forholde seg til sin rollespillende far Winfried (Peter Simonischek). Han kler seg gjerne i parykk og løstenner, og gestalter figuren «Toni Erdmann». Pressefoto: Komplizen Film/Arthaus/Filmweb

Det er få som kan måle seg med mamma. Det måtte vel i så fall være pappa?

Årets siste utgave av Aftenposten Innsikt er nå i salg. Som vanlig har jeg begått en filmartikkel, og denne gangen zoomes det inn på farsrollen – særlig i forholdet til døtre. Aktualitetsknaggen er nemlig premieren på den tyske komedien «Min pappa Toni Erdmann».

Her er et ørlite utdrag fra innledningen på artikkelen:

Fedre må ofte finne seg i å spille annenfiolin – bak mor. Men det er forskjell på dem også, og noen trakterer annenfiolinen med bravur.

Innsikt har tidligere skrevet om «Mødre på film» (mars 2012). Denne måneden passer det å ta for seg fedrene – eller mer spesifikt forholdet mellom fedre og døtre.

I Maren Ades «Min pappa Toni Erdmann», som får norsk premiere 25. desember, fokuseres det nemlig på et noe spesielt, men antakelig ikke helt unikt, far-datter-forhold (se egen omtale på filmlisten). Denne tyske dramakomedien var blant de nominerte til Gullpalmen i årets Cannes-festival, og er Tysklands Oscar-bidrag i kategorien beste fremmedspråklige film.

(…)

I den tradisjonelt mannsdominerte filmbransjen har det muligens falt seg naturlig at sønnens perspektiv har fått dominere. Skildringer av generasjonskonflikter er blitt dominert av historier om sønner i opprør mot fedre. Eller om sønners vanskelige forhold til mødre. Døtrene har tradisjonelt vært henvist til mer passive – og dermed kjedeligere – roller.

Men forholdet mellom fedre og døtre er heller ikke helt fraværende. Blant de litt eldre titlene finner vi f.eks. Peter Bogdanovichs fine «Paper Moon» (1973), hvor Ryan O’Neal og Tatum O’Neal spiller hovedrollene. I virkelighetens verden er de far og datter, mens de i filmen agerte adoptivfar og adoptivdatter.

De senere årene har imidlertid forholdet mellom fedre og døtre vært et hyppig tema for filmskapere. Man aner at gjennombruddet for den moderne farsrollen har aktualisert problemstillingen, og at den fremstår ekstra tydelig i forholdet til døtre.

Resten kan du lese på sidene 126-129 i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt, som også tar for seg antropocen – Jordens nye epoke, fremskyndet av menneskets trossing av naturens advarsler. Les ellers om to ulike lands skjebner 25 år etter Sovjetunionens kollaps, om Ugandas traumatiske krigssår, om ungdomstiden som strekker seg langt inn i voksenalderen, samt om julebord der all høflig distanse settes til side. Med mer.

innsikt-des-2016

Reklamer

Musikkformidleren.

haraldarelund

Harald Are Lund. Pressefoto: NRK.

Harald Are Lund er en institusjon av kjøtt, bart og blod når det gjelder seriøs musikkformidling her på berget. Men denne høsten ble hans nesten 50 år lange innsats i NRK avsluttet.

(Lunds endelige overgang til pensjonistenes rekker har fått behørig omtale. I 1999 hadde jeg selv gleden av å intervjue denne særs kunnskapsrike musikkformidleren (han regner seg ikke som journalist) for gratisavisen Filter. Det er fremdeles noenlunde lesverdig:)

Hvem er denne fyren? Jo, Harald Are Lund har jobbet i NRK siden 1968, i Musikkredaksjonen fra 1979, og er nest eldst i PETRE. Geir Hovig er 2 år eldre. På torsdager har han programlederansvaret for Roxrevyen, og på søndager sprer han jazzens glade budskap utover det ganske land i programmet Jazzågitt. Tidligere, på 80-tallet, var han eksponent for sær og merkelig musikk i programmet Radioskopet. Harald Are Lund har gjort det til noe av en livsoppgave å drive påkrevd musikkmisjonering i Norge. Stikkord som Alternativt, Ukommersielt og Nyskapende har alltid vært naturlig å ta i sin munn når man skulle beskrive programpostene hans.

Da Lund var 16 år gammel, fikk han anledning til å rigge trommene under den eneste Coltranekonserten som noengang har funnet sted i Norge. Årsaken var at trommisen til Coltrane var mer interessert i å flørte med en lokal serveringsdame enn å lempe slagverk.

– Men det var stort for meg vet du, sier programlederen, som har blitt portrettert av Captain Beefheart 2 ganger og overnattet på sofaen hjemme hos forfatteren Phillip K. Dick. Les videre

6 utgaver av (myten om) herr Zimmerman.

Hvor mange identiteter kan ett enkelt menneskeliv romme?

(I anledning av at Bob Dylan er årets Nobelprisvinner i litteratur, tåler nok filmen I’m Not There et gjensyn. Her er min kortanmeldelse som sto på trykk i Ny Tid i januar 2008.)

Vi mennesker er fleksible vesener, som stadig endres. Om tre ulike versjoner av deg selv – la oss si 15-åringen, 33-åringen og 59-åringen – på mystisk vis ble bragt sammen, er det ikke engang sikkert de ville likt hverandre. Kort sagt; identiteten er ingen fasttømret størrelse. Dét er det ene poenget Todd Haynes film I’m Not There leker med.

Det andre poenget filmen griper fatt i er hvordan levd liv har en tendens til å samles i små mytologiserte pakker. Disse konsentratene trengs for å sette oss selv og andre inn i en tilnærmet fattbar sammenheng, siden vi forholder oss narrativt til virkeligheten. Ellers vil alle relasjoner, hendelser og fakta bli umulig å holde rede på. Vi trenger fortellingene.

Med disse to grunnleggende innsiktene på plass er det derfor naturlig at I’m Not There er formet slik den er: Dette er en biografifilm om livet til Bob Dylan, hvor 6 ulike skuespillere spiller 6 ulike versjoner av Dylan på 6 ulike tidspunkter i livet hans. Men ingen av Dylan-skikkelsene vi møter heter på noe tidspunkt Bob Dylan. Eller Robert Zimmerman for den saks skyld.

Dette gjøres med henblikk på mytologiseringens kraft. Haynes går i dialog med mytene, for å vise hvordan perioder i et livsløp kan knyttes opp til dramaturgiske arketyper.

I’m Not There er derfor en høyst ukonvensjonell biografifilm. Den har imidlertid også en tendens til å bli i overkant impresjonistisk og springende. De dramaturgiske vanskene med å fange inn et helt liv består altså.

Seismografen.

jan-groth_portrett2016

Jan Groth. Pressefoto: FiB/Galleri Riis Oslo/Stockholm.

Jan Groth skal være festspillkunstner under Festspillene i Bergen 2017.

Derfor passer det å fiske fram intervjuet undertegnede gjorde med Groth tilbake i 2001 – for september/oktoberutgaven av magasinet 2001.

Dengang var han aktuell med en storstilt retrospektiv utstilling av egne arbeider gjennom 40 år på Museet for samtidskunst, samt en omfattende biografi ført i pennen av Karin Hellandsjø. (Siden intervjuet var presenterende og oppsummerende vinklet har det beholdt mye av relevansen, tror jeg.)

Berømmelse kan være en pussig ting. Man kan være verdensberømt innenfor sitt eget felt, men knapt kjent utenfor. Og noen ganger blir en nordmann i eksil til slutt kjent i gamlelandet fordi han i mellomtiden har fått et navn ute i den store verden.

La oss begynne med en lett tabloid presentasjon av kunstneren.

Jan Groth er den eneste nordmann som har hatt separatutstilling i Guggenheim-museet i New York. Han har vært professor i 12 år ved byens anerkjente School of Visual Arts. Gjennom 40 år har han rendyrket sin særegne kunstneriske visjon, mens han har pendlet mellom USA, Danmark og Norge. Groth er mest kjent for sin tekstilkunst, særlig gobelinene, men har også laget skulpturer, tegninger og malerier. Og har du løst billett til en forestilling på hovedscenen ved Det Norske Teatret kan du ha sett det som ofte kalles Groths hovedverk; sceneteppet. Les videre

Mannsoverskudd = mindre vold?

Dette er jo litt overraskende, men «ny forskning viser» altså at mannsoverskudd = mindre vold.

I det minste har antropologer ved universitetet i Utah, under ledelse av Ryan Schacht, gjort en studie som konkluderer annerledes enn det gjengse synet. Det har vanligvis vært hevdet at samfunn med mannsoverskudd også blir mer voldelige og kriminelle. Men i følge antropologene i Utah er det faktisk stikk motsatt.

De har studert kjønnsfordelingen i 3082 ulike amerikanske fylker og sammenliknet dette med frekvensen av mord, overfall, voldtekt og andre seksuelle overgrep. I samtlige kategorier var tendensen entydig den samme: Så snart det fantes et mannsoverskudd i populasjonen sank kriminaliteten.

Men hvorfor? Hypotesen er denne: Når det blir manko på tilgjengelige kvinner fører det til at mennene regulerer (eller disiplinerer) sin egen adferd, for å fremstå som mer attraktive partnere. Motsatt, i samfunn hvor denne konkurransen ikke er like hard, kan flere mannfolk «tillate seg» å utagere på negativt vis.

Studier fra regioner i Kina med stort mannsoverskudd peker visstnok i samme retning. I Kina er det ikke registrert noen tydelig sammenheng mellom mannsoverskudd og voldelig kriminalitet. Derimot er regioner med stort mannsoverskudd preget av mer depresjon blant menn.

Samtidig må det legges til at disse funnene og hypotesene skiller seg fra forskningen til f.eks. Valerie Hudson og Andrea Den Boer, så helt ukontroversielt eller «ferdigsnakka» er dette ikke. Men interessant med en studie som konkluderer såpass annerledes. Verdt å notere seg.

https://www.newscientist.com/article/2107806-men-are-more-violent-when-there-are-more-women-around/

The Comeback Kid.

1024px-rune_gerhardsen_2009

Rune Gerhardsen fotografert i 2009. Foto: Wikicommons/GAD

13 år er en evighet – kanskje særlig i politikken. Men arkivromstering er artig lell. Jeg gjorde dette portrettintervjuet med Rune Gerhardsen for magasinet 2003, og som det kan merkes var han optimist foran valget. Det ble dog ikke noe comeback som byrådsleder på ham.

Rune Gerhardsen er tilbake. Nok engang tar han sikte på jobben som byrådsleder i Oslo. Men hvis det går skikkelig dårlig ved høstens valg skal han kaste seg foran trikken. Nærmere bestemt Kjelsås-trikken.

Rune Gerhardsen gliser bredt. 2003 har akkurat nevnt kommentarene om at Oslo Ap må ha vært desperate da de hanket inn den notoriske Rune G. som frontfigur.

– Du ler av det?

– Det gjør meg ingenting. Tidligere har jeg jo opplevd at media nærmest har fremstilt meg som venneløs, for eksempel da det sto på som verst etter snillisme-utspillet. Men jeg skal ikke være lenge på en pub før noen kommer bort og vil prate, sier han.

Hvis du foretar en uhøytidelig spørreundersøkelse blant mannen i gata og hans viv, vil nok de fleste forbinde Rune Gerhardsen med ett eller flere av følgende punkter: 1) Han er sønnen til Einar. 2) Han er politikeren som lanserte snillismebegrepet. 3) Han er Arbeiderpartiets kandidat til byrådsleder i Oslo ved høstens valg.

Noen vil nok også si; «Det er han som har gjort politisk comeback». Eller kanskje til og med; «Det er han som er omstridt i eget parti». Les videre

Fra kort til lang for Lien.

jonnyvang

Triangelet Tuva (Laila Goody), Jonny (Aksel Hennie) og Magnus (Fridtjov Såheim) i Jens Liens «Jonny Vang». Pressefoto: MAIPO/Helge Hansen/Filmweb

Før han lagde «Den brysomme mannen» (2006) og «Sønner av Norge» (2011), måtte Jens Lien spillefilmdebutere. Det skjedde med «Jonny Vang» i 2003. Og krevde bl.a. en musikalsk motivert ekspedisjon til North-Carolina.

(På dette tidspunktet hadde Lien markert seg sterkt med kortfilmer som ble plukket opp av festivalen i Cannes. Jeg gjorde dette korte intervjuet med regissøren rett før premieren på spillefilmdebuten. Det ble publisert i magasinet Mann, nr. 1-2003.)

Det var som tatt ut av en westernfilm. Etter over 30 timer på reisefot, red den ensomme helten, regissør Jens Lien, inn i en liten småby i North-Carolina. Her skulle han møte bandet Calexico i et veikryss, for å vise dem spillefilmdebuten sin, «Jonny Vang».

– Men de hadde jo ikke noen videospiller, forteller Lien. – Så jeg måtte låne video og storskjerm på den lokale videosjappa. Der viste jeg filmen, mens jeg selv simultanoversatte, for et publikum bestående av bandet og andre nysgjerrige amerikanere. Les videre

Konger og farsfigurer.

hre21

Harald Rosenløw Eeg. Pressefoto: Geir Aarum/roseeg.no

Vinteren 2000-2001 var Harald Rosenløw Eeg (dengang 30) dobbeltaktuell. Med romanen «Karmakongen». Og med ny plate fra technoduoen SubGud. Jeg intervjuet ham i oktober dette året for magasinet 2000.

– Da jeg begynte på førsteutkastet til «Karmakongen» forsøkte jeg å skrive som Jan Kjærstad, forteller Eeg. – Det gikk jo ikke. Så tenkte jeg at jeg måtte åpne teksten litt. Prøve å ikke bruke så store bokstaver. Dermed endte jeg opp med å gjøre alt enklere enn hva som var tilfellet tidligere. Meningen ligger jo der. Og jeg mener leseren skal ha mulighet til å trekke i trådene underveis.

Harald Rosenløw Eeg har høstet mye heder for sine ungdomsromaner. Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for «Glasskår» i 1995. Kulturdepartementet fulgte opp med å gi ham departementets egen debutantpris for barne- og ungdomslitteratur. Bok nummer to, «Svidd» (1996), ga ikke den samme uttellingen på prisfronten, men «Vrengt» skaffet ham Brageprisen året etter. I 1998 kom den foreløpig siste ungdomsromanen fra Eegs penn, «Filter».

Det der med penn er for øvrig ment svært bokstavelig. Eeg skriver nemlig manuskriptene sine for hånd. Les videre

Stubø anno 2000.

eirik_stubo_in_august_2015

Eirik Stubø fotografert under Dramatens høstsamling i august 2015. Foto: Wikicommons/Frankie Fouganthin

Narvikingen Eirik Stubø ble forleden kåret til Sveriges 7. mektigste kulturpersonlighet av avisen Expressen. En utmerket unnskyldning for å grave fram mitt 16 år gamle intervju med ham.

(I 2015 tok Eirik Stubø over som teatersjef på Dramaten i Stockholm. Da jeg intervjuet ham – for magasinet 2000 – var det i anledning av at han overtok sjefsstillingen på Nationaltheatret.)

Den nye kosten

34 år gammel tar Eirik Stubø over sjefstillingen på Nationaltheatret. Hva har vi vente? 2000 slo av en prat med mannen som skal lede landets hovedscene i årene fremover.

Han har høstet mange lovord for sin innsats som teatersjef ved Rogaland Teater. Både publikumsmessig og kunstnerisk har siddisenes teater gjort framskritt under hans ledelse, ifølge forståsegpåerne. Og de har nok rett, for hva skulle ellers være grunnen til at «ungdommen» Eirik Stubø er ønsket som teatersjef i hovedstaden? Les videre