Konger og farsfigurer.

hre21

Harald Rosenløw Eeg. Pressefoto: Geir Aarum/roseeg.no

Vinteren 2000-2001 var Harald Rosenløw Eeg (dengang 30) dobbeltaktuell. Med romanen «Karmakongen». Og med ny plate fra technoduoen SubGud. Jeg intervjuet ham i oktober dette året for magasinet 2000.

– Da jeg begynte på førsteutkastet til «Karmakongen» forsøkte jeg å skrive som Jan Kjærstad, forteller Eeg. – Det gikk jo ikke. Så tenkte jeg at jeg måtte åpne teksten litt. Prøve å ikke bruke så store bokstaver. Dermed endte jeg opp med å gjøre alt enklere enn hva som var tilfellet tidligere. Meningen ligger jo der. Og jeg mener leseren skal ha mulighet til å trekke i trådene underveis.

Harald Rosenløw Eeg har høstet mye heder for sine ungdomsromaner. Han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for «Glasskår» i 1995. Kulturdepartementet fulgte opp med å gi ham departementets egen debutantpris for barne- og ungdomslitteratur. Bok nummer to, «Svidd» (1996), ga ikke den samme uttellingen på prisfronten, men «Vrengt» skaffet ham Brageprisen året etter. I 1998 kom den foreløpig siste ungdomsromanen fra Eegs penn, «Filter».

Det der med penn er for øvrig ment svært bokstavelig. Eeg skriver nemlig manuskriptene sine for hånd.

– Jeg var veldig fornøyd da jeg så at manuskriptet til den første boka mi sluttet på 538 sider, forteller han. – Det er nemlig samme sideantall som «Beatles» av Lars Saabye Christensen, boka som fikk meg til å begynne å skrive.

– Jeg skriver på intuisjon, prøver å operere med korte kapitler og gjøre situasjonene mest mulig konkrete. Grunnen til at jeg skriver for hånd er at jeg er redd for å skape avstand mellom meg og leseren. I og med at jeg fester ting rett ned på papiret gjør det hele mer umiddelbart.

En annen årsak til denne skrivepraksisen er at han skrev sine første romaner mens han var på reisefot. Da var det ofte ikke mulig å bruke en PC. Iallfall ikke på Seychellene.

– Der er det så fuktig at enhver datamaskin hadde brutt sammen øyeblikkelig, tror forfatteren. – Dessuten regnet jeg med at en PC kunne være interessant å stjele, mens 1000 sider notater skrevet på et fremmed språk som norsk neppe ville være det. Baksiden av medaljen er imidlertid at jeg alltid måtte bære notatene med meg. Jeg var livredd for å miste dem.

Stort bedre ble det ikke etter at notatene hadde fått sin digitale kopi. Da var det diskettene som skulle beskyttes. – Jeg har gått omkring med disketter i lomma de siste 10 årene, forteller han.

Og moderne teknologi kan være skjøre saker. Både musa og skjermen på Eegs Powerbook er blitt ødelagt underveis. Men bøkene har heldigvis kommet ut likevel.

Årets roman, «Karmakongen», handler om Magnus, en ung mann med dominerende og lett nevrotisk mor. Gjennom hele barndommen har hun fortalt Magnus at hans kjødelige far er ingen ringere enn kong Olav. Moren er også svært opptatt av at sønnen skal unngå miljøer og oppførsel som er upassende for en prins. Dette verdensbildet tåler selvfølgelig ikke møtet med virkelighetens verden særlig godt. Tittelen henspiller imidlertid ikke så mye på Olav Rex, men har mer med bokas sideplot å gjøre, som utspiller seg i Vietnam på 60-tallet.

– Likevel, kong Olav var på en måte en felles farsfigur for oss nordmenn, eller hva?

– Ja, det stemmer. Da han døde bodde jeg rett ved slottet, og jeg husker reaksjonene dødsfallet utløste blant folk. Det er jo egentlig merkelig, for ingen kjente kong Olav. Poenget er nok at folk tok ut den sorgen de gikk og bar på fra før.

– Det samme skjedde jo etter prinsesse Dianas død, bare enda sterkere.

– Riktig. Men jeg tviler på at noe slikt vil skje igjen. Vi har ikke den samme fellesskapskulturen lenger, og imaget til de kongelige endrer seg. Kronprinsen for eksempel, blir behandlet mer som en popstjerne enn som en kongelig av media. Olav var samlende på en måte jeg ikke tror Harald eller Haakon kan bli.

– Du var ikke redd for at denne handlingen med «ung mann, dominerende mor og fraværende far» skulle bli oppfattet som klisjéaktig?

– Nei, overhodet ikke. Egentlig handler ikke dette om farssavnet i det hele tatt. Magnus vet ikke hva det er han savner. Farsskikkelsen blir derfor bare et symbol. En annen ting er at som forfatter forteller du bare det du har i deg, og alle bøkene kretser rundt de samme temaene. Alle familier har sine tabuer. Når du tenker etter er faktisk de aller fleste familier ganske rare. Jeg liker oppveksten som fortellerunivers, men ikke i den betydningen at det skal forklare alt.

– Det er ikke bra å skulle psykoanalysere sine egne foreldre, mener du?

– Nei, er du gæærn! Man kan ikke skylde alt på foreldrene sine. Du er en annen, du er ikke bare summen av mor og far.

– Du har fortalt hvordan din egen far ga deg beskjed om å «slutte med disse tullehistoriene og heller skrive tekstanalyse».

– Ja, det var norskstiler det dreide seg om. Det er nok litt sant at jeg var veldig glad i å snekre historier. Han på sin side var yrkesmessig engasjert, siden han er lærer. Jeg begynte faktisk å gjøre tekstanalyser etterhvert, forteller Eeg. – Det må forresten være fullstendig absurd for ham å lese det jeg skriver, men det er jo ikke noe 1:1 forhold mellom min oppvekst og handlingen i bøkene.

I januar eller februar kommer sannsynligvis en ny plate fra SubGud også. Harald kan opplyse at duoen har beveget seg over i nytt landskap siden sist.

– Vi har tatt i bruk flere akustiske instrumenter denne gangen, blant annet trompet. Uttrykket er nok også blitt litt mindre sært enn hva det var tidligere, i og med at den nye skiva er mer groovebasert. Årsaken til det er at vi oppdaget hvor vanskelig det var å overføre de første platene våre til et livekonsept. Det blir enklere når du har en klart definert grunnrytme i bunnen.

I motsetning til SubGud-kompanjong Ginge, er musikken mest en hobby for Eeg. – Jeg tjener jo ikke så mye penger på det. Vi solgte vel cirka 2500 eksemplarer av den siste plata. Ideen bak utgivelsene våre er jo at de skal være «postkort fra SubGud». De er ment som en rapport «fra her vi er nå», sier han.

– Dere samarbeidet med Seigmen tidligere. Blir det noe nytt samarbeide nå som de er blitt til Zeromancer?

– Hmmm. Det vet jeg ikke. Men det føles kanskje ikke like naturlig nå, i og med at vi har beveget oss i akustisk retning, mens de er blitt mer synthbaserte. Kontrastene er blitt mindre, og da kan vi ikke tilføre hverandre like mye.

– Er det andre musikkprosjekter dere vil i gang med, da?

– Ingen konkrete. Men jeg vet med meg selv at jeg bare må få lage filmmusikk en eller annen gang, sier Harald Rosenløw Eeg.