Stubø anno 2000.

eirik_stubo_in_august_2015

Eirik Stubø fotografert under Dramatens høstsamling i august 2015. Foto: Wikicommons/Frankie Fouganthin

Narvikingen Eirik Stubø ble forleden kåret til Sveriges 7. mektigste kulturpersonlighet av avisen Expressen. En utmerket unnskyldning for å grave fram mitt 16 år gamle intervju med ham.

(I 2015 tok Eirik Stubø over som teatersjef på Dramaten i Stockholm. Da jeg intervjuet ham – for magasinet 2000 – var det i anledning av at han overtok sjefsstillingen på Nationaltheatret.)

Den nye kosten

34 år gammel tar Eirik Stubø over sjefstillingen på Nationaltheatret. Hva har vi vente? 2000 slo av en prat med mannen som skal lede landets hovedscene i årene fremover.

Han har høstet mange lovord for sin innsats som teatersjef ved Rogaland Teater. Både publikumsmessig og kunstnerisk har siddisenes teater gjort framskritt under hans ledelse, ifølge forståsegpåerne. Og de har nok rett, for hva skulle ellers være grunnen til at «ungdommen» Eirik Stubø er ønsket som teatersjef i hovedstaden?

Selv om det lenge har vært klart at han skulle ta over, gikk ting plutselig litt raskere enn først antatt denne våren. Årsaken var regjeringsskiftet, som gjorde kulturminister av Ellen Horn. Dermed sto Nationaltheatret uten sjef et halvt år før tiden, men etter noen forhandlingsrunder mellom teaterstyrene ved Rogaland og National, tok Stubø over roret 15. mai. Da var det allerede klart at han hadde fått en fin velkomstgave fra DnB: De gikk inn som hovedsponsor for Ibsenfestivalen, og sikret dermed fremtiden for dette arrangementet.

– Det tror jeg er viktig, sier Stubø. – Det er viktig for Nationaltheatrets identitet å kunne holde en slik festival. Det er så få teaterfestivaler i Norge i utgangspunktet, at når man først har en så god idé som Ibsenfestivalen, bør man ta vare på den.

Ibsen er nå en ting, men det alle lurer på er selvfølgelig hva nytt vi kan vente oss av en ny teatersjef. Hvilke ambisjoner har Eirik Stubø?

– Ambisjonen er å styrke Nationaltheatrets plass, både i bybildet og nasjonalt. Grunnen til at jeg tok jobben er at teatret har så mange gode skuespillere, noe som åpner opp repertoaret veldig. Det meste er mulig, noe som er både fascinerende og skremmende, sier den nybakte teatersjefen.

– Det jeg er opptatt av, er å ta Nationaltheatret inn i samtiden. Jeg har en idé om å lage ytterligere en festival. Den har ikke noe navn ennå, men den skal stå i samtidsdramatikkens tegn, legger han til. – På Rogaland var vi opptatt av den samtidige dramatikken nede på kontinentet. Det er noe jeg vil ta med meg videre.

Nationaltheatret skal tydeligvis se utover klassikernes horisont i enda større grad fremover, og Stubø nevner en veldig viktig grunn til at han ønsker å satse på fersk dramatikk:

– Hvis ikke teatret skal bli en kuriositet for spesielt interessert iløpet av ganske få år, er det helt maktpåliggende at det forteller historier som handler om folk her og nå. Det er også viktig i henhold til å levendegjøre klassikerne; Ibsen, Shakespeare, Moliére. Hele kulturarven. Jeg er interessert i et større vekselbruk mellom den klassiske kulturarven og den samtidige teaterdiktningen. I så måte er det avgjørende å få flere til å skrive dramatikk på norsk om ting som foregår i Norge i dag. Det er et skrikende behov for ny norsk dramatikk, og jeg mener Nationaltheatret bør spille en ledende rolle i utviklingen av den. Ibsen var jo et geni, men vi får håpe at det vil dukke opp nye.

– Men Ibsen fikk jo prøve og feile ganske mye. Er det noe av problemet idag, at man ikke får mulighet til å eksperimentere i samme grad?

– Ja, det er riktig. Ibsen skrev mye dårlig også. Det er det viktig å huske på. Problemet idag er ofte at den teksten forfatteren sender inn er for dårlig. Så sitter man og leser, kommer med forslag til endringer, og sender dette tilbake. Flere ganger. Helt til alt sammen koker bort, fordi det etterhvert virker urealistisk at dette noen gang kommer til å bli en forestilling, sier teatersjefen.

Amerikanerne har et begrep for dette fenomenet; «Developing Hell», eller «utviklings-helvete». Stubø har imidlertid prøvd ut en løsning på problemet. Ved Rogaland Teater har de nemlig eksperimentert med et prosjekt kalt «Teater bakfra».

– Her tar vi folk inn i scenehuset bakfra, gjennom snekkerinngangen, og presenterer dem for døgnfersk dramatikk, forteller han. -Og det med døgnfersk mener jeg bokstavelig. Vi samler 3 forfattere, som får 12 timer på å skrive et kvarter dramatikk hver. Fra forfatterne får oppgaven til publikum ser resultatet går det et døgn. Og dette har blitt jævlig populært. Det har avmystifisert prosessen fra skriving til oppføring, og gitt folk anledning til helt konkret å se hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Uten at det blir pretensiøst og høytidlig.

Slike prosjekter og ideer har Stubø lyst å bringe med seg inn på Nationaltheatret. Ikke minst i forbindelse med den tidligere nevnte samtidsdramatikkfestivalen. Hva gjelder ny dramatikk har Stubø også en mening om hva som bør fortelles.

– Teatret bør ha et tydeligere meningsinnhold enn hva det har hatt de siste 20 årene, sier han. – Vi har jo levd i en tid med total avideologisering. Jeg tror teatret, til forskjell fra kino og massekulturen for øvrig, har en mulighet til å provosere. Gjennom sin fordypning og sprell levende tilstedeværelse kan det lage en form for rabalder andre uttrykk kanskje ikke har mulighet til. Først og fremst er det viktig at teatret står fram som et tydelig alternativ til populærkulturen. For det jeg synes skjer i for stor grad ved teatrene, er at man legger seg flat. Jeg tror det vil stå frem som en verdi i årene som kommer at man sier; «Hallo! Vi er noe kvalitativt annerledes!»

– Men teater er kanskje ikke et uttrykk som passer for alle mennesketyper? Det er vel en kunstform som krever litt konsentrasjon, eller innsats, av publikum?

– Ja! Og det synes jeg det skal. Det mener jeg er litt av poenget, ellers kunne vi like gjerne latt være. Det du får i utbytte av en teateropplevelse skal og bør være noe kvalitativt annet enn det du får om du går på kino. Det betyr ikke at du skal være pålest og fundere veldig, men det skal ligge en potensiell gevinst i et teaterbesøk. Her skal det være mulig å fordype seg, og det tror jeg folk vil ha. Dette betyr ikke at teatret ikke skal være underholdende, men det skal være et sted hvor du har gleden av at noen forventer noe av deg.

– Alle snakker om å nå ungdommen. Hva tenker du om det?

– På en måte tror jeg vi har tangert det, svarer Stubø, og nevner tilstrømning av unge mennesker på flere av Rogaland Teaters oppsettinger. – Men det blir fort noe patetisk over det å skulle skreddersy ting for ungdom. Det blir litt som «den kule vikaren» fra skoletiden, ikke sant? Jeg har en mistanke om at ungdommen kommer nettopp fordi ting ikke er skreddersydd for dem. Man må ta dem på alvor. Nå tror jeg også det er slik at i en viss alder går ikke ungdom i teatret, da er det andre ting som er viktigere. Det skjer mye fra du er 17 til du blir 26. Og jeg vil ikke løpe etter ungdommen med historier om dop og død, sier han.

En annen debatt som har rast de siste årene, stiller spørsmålet om faste ensembler eller en organisasjonsform basert på frilansere er best. Stubø mener dette langt på vei er en skinndebatt.

– Hele diskusjonen er litt vag. Den kommer med jevne mellomrom, og gjerne når det er lite penger til kulturlivet. Spørsmålet er galt stilt. Spørsmålet er: Skal vi ha offentlig støttede teatre i Norge, og hva vil vi med det? Deretter kan vi spørre hvordan vi løser dette best. Hvis vi tar den diskusjonen på alvor, tror jeg det kan skje noe. Jeg tror at hvis du virkelig skulle gjøre noe med organisasjonstrukturen og ansettelsesformene i Teater-Norge, så måtte du teppebombe hele landskapet. Så kunne du begynne med å si; «OK. Her har vi et hus! Hva trenger vi?» Da tror jeg også du ville få med de ansatte. For det er jo litt merkelig at hver gang det skal rasjonaliseres, så er det blant de som faktisk skaper forestillingene det skal kuttes.

– Jeg mener det er sunt og nødvendig å diskutere hvorfor vi har teatre i Norge. Vi bruker noen hundre millioner kroner i året på det. Hvorfor i helvete gjør vi det? Hvis vi bare skal konkurrere med film blir det meningsløst. Da kunne vi like gjerne starte flere nye tv-stasjoner, som sender akkurat det samme som alle andre, kommer det sylskarpt fra den nye Nationalsjefen.