The Comeback Kid.

1024px-rune_gerhardsen_2009

Rune Gerhardsen fotografert i 2009. Foto: Wikicommons/GAD

13 år er en evighet – kanskje særlig i politikken. Men arkivromstering er artig lell. Jeg gjorde dette portrettintervjuet med Rune Gerhardsen for magasinet 2003, og som det kan merkes var han optimist foran valget. Det ble dog ikke noe comeback som byrådsleder på ham.

Rune Gerhardsen er tilbake. Nok engang tar han sikte på jobben som byrådsleder i Oslo. Men hvis det går skikkelig dårlig ved høstens valg skal han kaste seg foran trikken. Nærmere bestemt Kjelsås-trikken.

Rune Gerhardsen gliser bredt. 2003 har akkurat nevnt kommentarene om at Oslo Ap må ha vært desperate da de hanket inn den notoriske Rune G. som frontfigur.

– Du ler av det?

– Det gjør meg ingenting. Tidligere har jeg jo opplevd at media nærmest har fremstilt meg som venneløs, for eksempel da det sto på som verst etter snillisme-utspillet. Men jeg skal ikke være lenge på en pub før noen kommer bort og vil prate, sier han.

Hvis du foretar en uhøytidelig spørreundersøkelse blant mannen i gata og hans viv, vil nok de fleste forbinde Rune Gerhardsen med ett eller flere av følgende punkter: 1) Han er sønnen til Einar. 2) Han er politikeren som lanserte snillismebegrepet. 3) Han er Arbeiderpartiets kandidat til byrådsleder i Oslo ved høstens valg.

Noen vil nok også si; «Det er han som har gjort politisk comeback». Eller kanskje til og med; «Det er han som er omstridt i eget parti».

Men la oss begynne med punkt nummer 1. Rune er så definitivt sønn av Einar Gerhardsen, Landsfaderen. Det er et faktum han verken kan eller har ønske om å unnslippe. Han har arvet mye av utseendet, snakker på omtrent samme måte og skal visstnok ha flere av de samme faktene. I høst ga junior ut boka «Du er faren min likevel?», hvor han fortalte hvordan det var å vokse opp som statsministerens yngste sønn. Men representerer bokutgivelsen noe mer? Er det først nå Rune Gerhardsen definitivt står på egne bein? Er det først nå han for alvor er ute av farens skygge?

– Jeg blir aldri ferdig med å være sønn av Einar, svarer han. – Men jeg har vært politiker på egne premisser hele tiden. Og jeg husker veldig godt da jeg gikk fra å være «sønn av» til å bli «Rune G.» ved inngangen på 90-tallet.

– Da du ble kjent for snillisme-utspillet?

– Ja. Da fikk jeg navnet mitt knyttet til et kraftfullt politisk utspill. Og jeg har hatt moro av at det er blitt et av spørsmålene i Trivial Pursuit: «Hvilken norsk politiker står bak begrepet snillisme?», siterer han med dårlig skjult entusiasme.

I fars fotspor.

Rune G. har en svært god hukommelse, og husker de underligste ting fra sin spede barndom.

– Jeg må ha vært den eneste 3-åringen i verden som kjente til kontraheringsstoppen, forteller han. – Far hadde forklart at det innebar at rederne ikke kunne kjøpe så mange båter de ville. Og det syntes jeg var så rart, for et rede var jo hjemmet til fuglene.

Nettopp den assosiasjonsrekkefølgen overbeviste nylig noen kloke hoder om at Gerhardsen virkelig husket hendelsen. – Voksne gjør seg ikke sånne tanker, sa de til ham etter en opplesning fra «Du er faren min likevel?»

Med en oppvekst preget av den slags grublerier er det kanskje naturlig at husets yngstemann måtte gå i fars fotspor og bli politiker?

– Jeg skjønte tidlig at jeg skulle bli opptatt av politikk. Men jeg var også oppsatt på at jeg skulle skaffe meg et grunnlag for en sivil yrkeskarriere, kommenterer han.

Og godt var det. Gerhardsen har vekslet mellom politikken og det sivile yrkeslivet 3-4 ganger i løpet av karrieren. En erfaring han mener langt flere folkevalgte burde gjøre seg.

– Tanken om den folkevalgte, som representerer sin likemann, klasse eller stand, bygger på at politikerne rekrutteres fra folk i yrkeslivet. Men nå tror jeg veldig mange opplever politikerne som en egen stand, sier han.

– Men i framtiden, om en 15-25 år, vil nok partiene og politikernes rolle bli annerledes. Enkeltpolitikerne må få et større individuelt ansvar. Det er en uting hvis en politiker kan gjemme seg bak et program, et parti eller en leder. Du bør kunne stå til ansvar for det folket som har valgt deg.

Kontroverser og kriser.

Kravet om ansvarsfølelse er nok noe mange vil forbinde med Einars sønn. I 1991 erklærte han krig mot snillismen. Gerhardsen mente å ha avslørt et lite påaktet onde, og snillisme var betegnelsen han brukte om en slags institusjonalisert ettergivenhet i et blåøyd samfunn. Ingen stoppet de som utnyttet systemet, og folk hadde glemt at «krev din rett» kom sammen med «gjør din plikt». Something’s rotten in the state of Norway! Hevdet Rune G. Og ble møtt med en orkan av kritikk. Dette stinket av FrP-tenkning, lød dommen. Men han sto på sitt, og vant valget.

– I ettertid, hvis vi ser på utviklingen de siste årene, har jo mange politikere fra diverse partier tatt til seg den kritikken du kom med den gangen, eller hva?

– Full seier!, svarer den gamle refseren kjapt. – Det er ikke mange som kan vise til det, at du utfordrer hele etablissementet, og så, etter noen år, hører de på deg.

– Er det ikke med litt skadefryd du ser de andre komme etter?

– Nei, nei. Absolutt ikke! Ingen skadefryd. Men en grenseløs tilfredshet.

Etter det hektiske jubelåret 1991 ventet imidlertid krisene. På Arbeiderpartiet. Og på Gerhardsen. Ekteskapet med Tove Strand røk. Han hadde funnet en annen. Døtrene, Marte og Mina, reagerte med å bryte kontakten. Frontlinjene delte felles vennepar på midten. Og på toppen av det hele mistet Ap makten i Oslo.

Han gikk ut av politikken, og fikk jobb i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kiese. Nye skyllebøtter med kritikk fulgte. Ekte sosialdemokrater tok ikke slike jobber!

Men tiden ordner det meste. Når Oslo Ap valgte ham som sin byrådslederkandidat i oktober 2002, hadde Gerhardsen ikke bare gjort politisk comeback, men også fått tatt opp igjen kontakten med døtrene. Den vonde tiden er over nå. Rune kan til og med snakke med Tove igjen, nå som begge er gift på nytt – på hver sin kant.

– Hadde det vært mulig for deg å komme tilbake hvis konfliktene fremdeles hadde ligget fastlåst? Er du avhengig av den støtten familien representerer?

– Nei, jeg er ikke avhengig av det. Men det er både en lettelse og lykke at jeg har reetablert et forhold til ungene mine, svarer han mykt.

– Men du er fremdeles veldig omstridt i eget parti?

– Nei, spontanreagerer Rune G.

– Mener du at det er en overdrivelse?

– Ja. Jeg opplevde landsmøtet nå som noe av en velsignelse. Jeg holdt et innlegg som ble eventyrlig godt mottatt.

– Hva med krisen i Ap, har den på noen måte vært av det gode? For eksempel ved å fungere som en renselsesprosess?

– Nei, den prosessen har ikke vært god i det hele tatt. Den har gjort politisk tenkning nesten helt umulig. Ap har et større behov enn andre partier for å finne sitt nye jeg i en helt ny tid. Vi må finne de konkrete reformene og tiltakene som må gjøres annerledes. Men samtidig må vi bestemme hvilke deler i den grunnleggende tenkningen som må ligge fast.

– Men Ap står i fare for å ende opp som Venstre, som et parti som har fullført sitt politiske prosjekt?

– Ja, jeg ser den faren. Og vi har ikke god tid på oss.

Spontanitet.

Det er blitt sagt at Rune G. har endret stil siden sist. Han skal ha blitt mer spontan. Og mindre streng. Det er en karakteristikk han øyeblikkelig skriver under på.

– Jeg føler meg friere nå.

– Men er egentlig spontanitet en god egenskap for en politiker?

– Ja, det synes jeg. Du er jo ikke planløs. Men å kunne ta en situasjon der og da, møte behov eller initiativ på en åpen måte, det er positivt. Jeg vil ikke ha en kommune som sitter på kontor. Jeg vil ha en kommune som lever ute blant sine borgere.

Plutselig ringer Runes mobiltelefon.

– Bryn miljøforum, sier du… Ja, ha… Det høres spennende ut!

Samtalen tar cirka ett minutt, og slutter med at Gerhardsen gjør en avtale.

– Du skulle nesten tro at jeg hadde regissert dette, sier han når telefonen legges ned igjen. – For det passer perfekt inn i det jeg nettopp sa om å være tilstede i byen, sammen med borgerne, og løse problemer. Nå ble jeg invitert til et årsmøte. Sånne henvendelser får jeg mange av.

– Synes du det er den beste måten å møte folk på, i slike fora?

– Det gir iallfall den kontaktflaten som er nødvendig for å komme i gang. Det er dette som er å være åpen, spontan.

Så snakker vi politikk. Han er forbasket på formaliseringen og byråkratiseringen. Han er sur på at kommunen fakturerer seg selv for å få råd til driften. – Man selger skoler for å få råd til å pusse dem opp. Kan ikke holde på sånn!, sier Rune G. Og er tydeligvis klar for valgkampstart her og nå.

– Hvis du skal nevne de viktigste utfordringene for Oslo de neste 5-10 årene, hvilke punkter vil trekke fram da?

– Nå står det om trikken. Og kinoen. Jeg svarer på den måten fordi det alltid går en kamp, og den er viktigst der og da. Om hvorvidt denne byen skal ha en trikk eller ei, er et ganske vesentlig spørsmål, som alle osloborgere forholder seg til. Men så har jeg jo også et svar mer i tråd med det du hadde tenkt deg: Hva er det kommunen skal være? Dagens byråd er i ferd med å gjøre den om til en butikk, hvor innbyggerne blir kunder. Jeg vil ikke bo i en butikk, men i en by. Og jeg vil ikke være kunde i byen, jeg vil være borger, slår Gerhardsen fast.

Før han legger til:

– Men noe av det minst sjarmerende ved en politiker er når han eller hun ramser opp en liste over de 5 viktigste tingene. Det som skjer da er at søkelyset rettes mot de 5 tingene som ikke sto på den lista. Så det er en ganske dum ting å gjøre, for da får du kritikk.

– Har du lært dette hos Geelmuyden.Kiese?

– Nei, dette hadde jeg lært meg før jeg fikk jobb der.

Kjelsåstrikken.

Rune har uttalt at målsettingen er å vinne ett prosentpoeng på meningsmålingene hver måned, for da virker ikke oppgaven så umulig. Mange vil likevel mene at det er vel ambisiøst, og hva om Ap skulle gjøre det katastrofalt dårlig ved høstens valg? Hva kommer Gerhardsen til å gjøre da?

– Da kaster jeg meg foran trikken, svarer byrådslederkandidaten uten å blunke.

– Det høres dramatisk ut.

– Joda. Men jeg får kanskje gjøre det foran Kjelsåstrikken. Den går jo ikke lenger.

– Hva nå hvis venstresiden vinner valget, og Ap og SV blir jevnstore. Hvordan tror du samarbeidet vil fungere?

– Bra! Vi har jo erfaring. Det gikk bra forrige gang. Da var jeg, om ikke nervøs, så iallfall spent på hvordan det skulle gå. Nå er jeg ingen av delene. Nå er jeg bare optimistisk.

– Men de vil vel være mer kravstore hvis de blir jevnstore med dere?

– Det er klart. Men i det praktiske dag-til-dag-arbeidet i et byråd så er det ikke nødvendigvis noe problem. Vi hadde ikke en eneste votering i byrådet den gangen hvor Ap overstemte SV.

– Hva tror du om muligheter for at slikt samarbeide på riksplan?

– Hvis vi lykkes enda en gang i Oslo, så er iallfall forutsetningene veldig godt til stede.

– Apropos rikspolitikk. Har du selv ambisjoner om en ministerpost en gang?

– Det der er et umulig spørsmål, for det blir galt samme hva du svarer. Mange har spurt meg om jeg har lyst å gå inn i rikspolitikken, og da må jeg svare at å være byrådsleder i Oslo gir mye høyere status enn å være medlem av landbrukskomiteen på Stortinget. Nå er ikke det et poeng i seg selv. Den viktigste drivkraften i politikk er jo å være med på å påvirke, påpeker Gerhardsen.

– Men det er da bred enighet om at kommunenes rammebetingelser i stor grad er avhengig av vedtakene Stortinget gjør. Dermed skulle man jo tro at du får større mulighet til å forme samfunnet, der i blant kommunene, ved å sitte på tinget?

– For det første tror jeg at kommunene kan gjøre mye mer selv. Men de må være på jakt etter å utvide sitt handlingsrom og styringsmuligheter. Når byrådet i Oslo mener at det er opp til styret i Sporveiene om trikken skal gå eller ei, så er det etter min mening å abdisere. Da har byrådet gitt fra seg handlingsrom. Dessuten vil det ikke være lett for Stortinget å overse hva fremtredende kommunepolitikere mener.

Det ser altså ut som om Gerhardsen inntil videre er tilfreds med å markere seg i hovedstadens kommunepolitikk. Omstridt eller ei. Det er bare én ting til han vil ha sagt om den saken før han går:

– Forresten, når det gjelder det der med å være omstridt som politiker…, begynner han. – Hvis folk skal nevne en virkelig omstridt politiker fra forrige århundre, burde de si Einar Gerhardsen eller Gro Harlem Brundtland. Far er en av få politikere som har sittet i fengsel for oppvigleri. Han var utrolig kontroversiell i forsvars- og sikkerhetspolitikken, og han var den eneste i Arbeiderpartiets ledelse som forfektet avspenningslinjen i forholdet til Sovjetunionen. Han var også omstridt i forhold til de borgerlige partiene så sent som på 60-tallet, med Kings Bay-saken. Landsfaderstemplet fikk han først lenge etter at han hadde gått av.

Så følger et øyeblikks pause før Rune G. leverer punchline:

– Du kan ikke bli politiker på det nivået uten å være utfordrende og kontroversiell. Det er en forutsetning. Hvis ikke er det jo ingen som spør etter deg.