Musikkformidleren.

haraldarelund

Harald Are Lund. Pressefoto: NRK.

Harald Are Lund er en institusjon av kjøtt, bart og blod når det gjelder seriøs musikkformidling her på berget. Men denne høsten ble hans nesten 50 år lange innsats i NRK avsluttet.

(Lunds endelige overgang til pensjonistenes rekker har fått behørig omtale. I 1999 hadde jeg selv gleden av å intervjue denne særs kunnskapsrike musikkformidleren (han regner seg ikke som journalist) for gratisavisen Filter. Det er fremdeles noenlunde lesverdig:)

Hvem er denne fyren? Jo, Harald Are Lund har jobbet i NRK siden 1968, i Musikkredaksjonen fra 1979, og er nest eldst i PETRE. Geir Hovig er 2 år eldre. På torsdager har han programlederansvaret for Roxrevyen, og på søndager sprer han jazzens glade budskap utover det ganske land i programmet Jazzågitt. Tidligere, på 80-tallet, var han eksponent for sær og merkelig musikk i programmet Radioskopet. Harald Are Lund har gjort det til noe av en livsoppgave å drive påkrevd musikkmisjonering i Norge. Stikkord som Alternativt, Ukommersielt og Nyskapende har alltid vært naturlig å ta i sin munn når man skulle beskrive programpostene hans.

Da Lund var 16 år gammel, fikk han anledning til å rigge trommene under den eneste Coltranekonserten som noengang har funnet sted i Norge. Årsaken var at trommisen til Coltrane var mer interessert i å flørte med en lokal serveringsdame enn å lempe slagverk.

– Men det var stort for meg vet du, sier programlederen, som har blitt portrettert av Captain Beefheart 2 ganger og overnattet på sofaen hjemme hos forfatteren Phillip K. Dick.

– Han har en helt fantastisk fargesans, utbryter Harald angående psykobluesrockeren Beefhearts bildekunstneriske evner.

17 år gammel intervjuet han jazzlegenden Charles Mingus, og han har sett medlemmene i kultbandet The Residents uten de karakteristiske øyeeplene tredd ned over skallen.

– De ser ut som deg og meg; helt normale, opplyser Lund. – Ja, kanskje ikke som meg da. Jeg har jo denne barten. Men de ser ut som deg, legger han spontant til.

Nå har det ikke alltid vært like enkelt å få det norske folk med seg på alternativ musikk. – Det var en gang tilbake på 70-tallet jeg spilte Kraftwerks «Ich bin der Robot». Dagen etter ble jeg spurt av en kvinnelig kollega hva det var for noe jeg hadde spilt. Hun hadde nemlig fått en telefon fra en venninne, som bodde på Vestlandet og jobbet som lærer. Denne venninnen hadde blitt vettskremt av det hun hadde hørt på radioen.

– Nordmenn var jo vant til at man spilte singler, med artister som var kjent. Og så kom jeg og spilte LP-kutt av grupper folk aldri hadde hørt om. Det ble ikke sett på med skepsis, men med hat!

– Virkelig?

– Ja, i starten fikk jeg hatbrev. Men så snudde det. Det begynte å strømme inn brev fra folk som følte seg berørt av denne musikken, lange brev.

– Miles Davis sa på 80-tallet at jazzen var død, men nå på 90-tallet har den jo fått noe av et comeback. Hva tenker du om det?

– Jazzen har aldri vært helt borte, men det er riktig at den har vært omgitt av mindre interesse. Høydepunktet var vel på slutten av 70-tallet… Det som har skjedd nå, er at mange DJ’er er begynt å sample kutt fra avantgarden på slutten av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Så looper de et komp, og lar en – må jeg vel si – mindreverdig solist slippe til oppå det. Jeg mener ikke noe negativt med «mindreverdig», men sammenliknet med Coltrane og de andre store gutta…

– Hvis du skal nevne noen navn idag, hvilke vil du trekke fram da?

– Oi! Det er så mange… Cinematic Orchestra er bra, Squarepusher, Red Snapper… På Chicagoscenen skjer det mye spennende, eksempelvis Isotope 217 og The Sort of Quartet, som er en kvintett. He, he. La meg heller trekke fram noen norske band som interessante: Epikurs Euphorie for eksempel, Stuntbike og bergensbandet Monopot.

– I dag skifter trendene raskere enn før. Tidligere kunne en trend vare i 3 år, men nå er den over etter 3 måneder. Jeg er litt bekymret for jazzen i så måte… Og så er det litt merkelig å se alle disse folka som kler seg i klær med 50-talls snitt. De er jo som sakset ut av epoken. Det kan være en fare for at det hele er en imagegreie.

– En annen pussig ting er at musikk vi syntes var litt underlødig når vi var unge, slik som bossa og cocktailmusikk, nå slippes ut på samleskive etter samleskive. Og det blir samplet. Det ligger kanskje ikke så stor kulturell verdi i det, men det er jo veldig typisk vår tid: Alt kommer opp igjen!

Harald Are Lund har heller ingen tro på at DJ’ene kommer til å fortrenge den gode gamle bandkonstellasjonen for godt:

– Så lenge folk vil spille med hverandre, vil du aldri bli kvitt jazz- eller rockeband. Akkurat nå er det liksom bare DJ’en i sin ensomme genialitet som er verdt noe, men folk vil alltid ha lyst til å spille. Det vil alltid være noen som blir fascinert av et instrument.

– Er du redd for å miste feelingen med musikken?

– Nei, ikke for å miste feelingen. Du utvikler et profesjonelt forhold til det. Det trenger ikke være bra, men interessant. Derimot er jeg engstelig for å miste gleden over musikken. Jeg er kanskje litt gææern? Det er noe jeg tenker på fra tid til annen. Men hvis du brenner for dette her, så klarer du ikke å la være, sier Lund.

– Jeg klarer ikke la være å være nysgjerrig. Når man hører igjennom 100-150 plater i uka, slik jeg gjør, hender det selvfølgelig at du går lei innimellom. Men så dukker det alltid opp noe som vekker til live gløden igjen, sier han.

– Er historien rettferdig? Vi kjenner jo til noen store navn, men hvem vet hvem som er glemt?

– Du vet, i vårt århundre har jo flere gamle mestere blitt gjenoppdaget. Bach, for eksempel, var mer eller mindre glemt i begynnelsen av dette århundret. Et annet eksempel er Hildegard von Bingen, som nesten ingen hadde hørt om for bare 20 år siden. Nå er jo hennes musikk hot.

– Det som er sært og utilgjengelig idag, vil om 2,3 eller 10 år bli en del av det mainstreamkulturelt normale, konkluderer musikkformidleren avslutningsvis.