Det fremmede elementet.

havets erobrer

Familien Cousteau under vann i filmen «Jacques – Havets Erobrer». Pressefoto: Kontxtfilm/Filmweb

Mennesket kan ikke leve i vann. Men havet utøver en evig tiltrekningskraft på oss.

I Aftenposten Innsikts sommerutgave handler det mye om havet. Så også i filmartikkelen jeg har bidratt med. Her tar jeg for meg filmer hvor handlingen utspiller seg i eller oppå det våte elementet. Og aktualitetsknaggen er biografifilmen om Jacques Cousteau, som går opp på norske kinoer 7. juli.

Her er et utdrag:

Kaptein Cousteau. I forrige århundre, da undervannsteknologien ble utviklet, begynte vi også så smått å fravriste dypet noen av dets hemmeligheter. Vi begynte å bli kjent med «den andre halvdelen» av vår verden. Eller «Den tause verden» som Jacques Cousteau kalte boken (1953) og dokumentarfilmen (1956) som gjorde ham berømt.

Han var en av 1900-tallets store pionérer innen dykking og undervannsfotografering. I 1943 utviklet han, sammen med Emil Gagnan, aqualungen – forløperen til det moderne trykkluftapparatet. I 1950 fikk den tidligere marineoffiseren disponere skipet «Calypso».

Etter det ga Cousteau seg i kast med en nesten sømløs kombinasjon av yrkene filmregissør og havforsker. Og med sine mange dokumentarfilmer, drøyt 120 stykker, gjorde han den mystiske undervannsverdenen tilgjengelig for et stort publikum.

7. juli er det premiere på Jérôme Salles biografidrama om Cousteau. Originaltittelen «L’Odyssée» er blitt til «Jacques – Havets Erobrer» på norsk. Hovedrollen spilles av Lambert Wilson, mens Audrey Tautou gestalter kona Simone.

Handlingen følger Cousteau-familien i perioden 1949–79, og forankres i en av de store personlige tragediene som rammet dem. Filmen skygger heller ikke unna legendens mer problematiske sider, noe som gjorde at Cousteaus arvinger nektet å samarbeide med regissøren. Blant annet nektet de Salle å benytte arkivmateriale i filmen.

Resten + filmlisten får du lese i magasinet, som også byr på bl.a. dette: Les videre

Reklamer

Oppdagelser.

Oppdagelser2

Nyhetsnotiser fra vitenskapens verden. Slikt driver man også med.

Som jeg har påpekt ved et par anledninger: Noe av poenget med denne hjemmesiden/bloggen er jo å vise hva jeg driver med. Selv om det måtte dreie seg om det evig undervurderte notisstoffet (som ofte er blant det mest leste i ethvert magasin).

Blant annet følger jeg med på hva som skjer innen forskning og innovasjon, og lager nyhetssidene i Aftenposten Vitenskap (som samles under overskriften «Oppdagelser»).

Her er fem tilfeldige eksempler på slike nyhetsnotiser fra de siste tre utgavene:

SNABELDYR MED LITE SØVNBEHOV
Elefanter som lever fritt i naturen sover markant mindre enn elefanter i fangenskap. Det har biologer ved det sørafrikanske Witwatersrand-universitetet funnet ut. Mens artfrendene i zoologiske hager typisk får seg 4-6 timer på øyet i løpet av et normaldøgn, klarer de ville elefantene seg med 2 timer. Søvnmønsteret er dessuten oppstykket i flere korte økter. Studien ble presentert i Plos One.

AFRIKA BLIR GRØNNERE
En forskergruppe ved København universitet har kartlagt utbredelsen av trær og busker i Afrika sør for Sahara i tidsrommet 1992 til 2011. Studien, som er publisert i Nature Ecology & Evolution, viser at mens 11% av kontinentet har fått redusert vegetasjon, har hele 36% blitt grønnere i samme periode. Det er særlig de tørre og tynt befolkede regionene som har fått mer vegetasjon, mens områder rundt storbyer har mistet grøntarealer.

KNUSER MYTER OM TILTREKNING
«Motsetninger tiltrekker hverandre» heter det. Men forskningen på feltet sier nei, og peker i retning av at vi velger både venner og partnere basert på felles interesser, utdanningsnivå, holdninger, alder osv. Men hva med personlighet? Her har konklusjonene spriket ganske mye. En ny studie, publisert i Psychological Science, argumenterer for at forvirringen skyldes at psykologene tidligere har basert seg for mye på egenrapportering fra informantene. Den nye studien brukte i stedet analyser av Facebook-profilene til deltakerne. Og konklusjonen er: Ja, partnere deler vanligvis mange personlighetstrekk.

SKUDDSIKKERT SKJOLD
Ingeniører ved Brigham Young University har utviklet et skuddsikkert skjold – som er utbrettbart, melder Phys.org. Konstruksjonen er inspirert av origami – den japanske papirbrettekunsten – og er basert på innspill fra polititjenestemenn som jevnlig rykker ut på skarpe oppdrag. De ønsket seg en lettere, mer kompakt og fleksibel løsning. Dagens skuddsikre skjold veier rundt 50 kilo, noe som gjør dem tunge å bruke i felten. Origamiskjoldet veier 25 kilo, består av 12 lag med kevlar og har holdt stand selv mot en 44 Magnum.

MER TRØBBEL UTEN ALFAHANNER
Cape Town i Sør-Afrika er ikke ukjent med gjengkriminalitet. Men en del av tyveriraidene utføres av bavianer, ikke mennesker. Og det viser seg at problemet ble verre etter at man i 2010 forsøkte å løse det ved å avlive alfahannene, skriver Cosmos Magazine. Resultatet ble nemlig at man fikk flere små grupper som er dominert av yngre hanner. Dette har gjort bavianene mindre forutsigbare og mer utagerende.

Oppdagelser

På denne dag.

AH_pdd001

Notisstoff i lange baner. Dato for dato. Dag for dag. Slikt driver man også med.

Fødsler, dødsfall, ulykker, slag, teknologiske gjennombrudd, tabber, bragder og alle mulige andre tenkelige former for episoder og hendelser: Det har som regel skjedd noe på hver eneste dag opp gjennom historien.

Og det gjør jo jobben min litt enklere, siden noe av det jeg gjør er å grave fram stoff til «På denne dag»-spalten i Aftenposten Historie. Slik som notisen om Henrik Olsen Brustad på toppen av denne posten.

Her er noen flere eksempler: Les videre

Historiske konspirasjonsteorier & listesamling.

Allverdenshist_konspirasjoner

Nytt og gammelt listestoff med historisk (konspiratorisk og mekanisk) tilsnitt, kan føres opp på sommerlektyre-listen i år.

I All Verdens Historie 8-2017 har jeg fått med en listesak – om 10 historiske konspirasjonsteorier. Det handler om alt fra påstandene om at månelandingen var en løgn til Illuminati. Vi svinger også innom et par mer obskure konspirasjonsteorier, der i blant min lille favoritt – som involverer en pave og en tyskromersk keiser.

Apropos lister: Samme magasin (som utgis i Sverige under navnet Allt om historia) kommer for øvrig ut med et 116-siders spesialnummer, hvor de gjenutgir noen av beste listeartiklene som har stått på trykk. Her er jeg også representert, med «7 mekaniske mesterverk».

alltomhist_listeutg

Den demokratiske gaven & Fortellingens forutsetninger.

AftInn-juni17

I juniutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg fått med 2 artikler, i tillegg til de faste spaltene. Den ene handler om et uvanlig forslag til nytt valgsystem, mens den andre tar for seg hvordan minner og hukommelse har inspirert filmskapere.

Magasinet er er i salg nå. Og her er to korte smakebiter fra artiklene mine:

Valgsirkus?
2017 er valgår i Norge. 11. september er det stortingsvalg.

Du vet hva vi har i vente. Valgår er synonymt med valgkamp. Og det igjen er gjerne synonymt med valgflesk, friske utspill og hissige debatter. Politikerne skal få bruk for snakketøyet.

Og media legger selvsagt til rette for denne utvekslingen av utspill og motspill, slik at velgerne kan informeres – og kanskje underholdes – hver dag.

Samtidig er det de som bekymrer seg over utviklingen. Valgsirkus, kaller noen det.

(…)

Bursdagsvalget.
Men hva om det fantes en måte å organisere valget på som førte til at bagateller og kjekling forsvant. Som reduserte valgflesket og svekket «hendelses-tyranniet», hvor det forlanges svar og kommentarer nesten uten betenkningstid.

Tenk om vi kunne få en valgordningen som ga rom til å debattere de langsiktige sidene ved politikken.

Nynke Tromp, universitetslektor i sosial design og adferdsendring ved universitetet i Delft, tok utfordringen og trommet sammen kollegaene i den uavhengige tenketanken Redesigning Politics til idémyldring og analyse.

Forslaget de kom opp med, og som Tromp har frontet bl.a. på en Ted Talk, var en oppsiktsvekkende reform av valgordningen.

Ideen er som følger: Vi fjerner den felles valgdagen hvert fjerde år. I stedet får de stemmeberettigede anledning til å stemme på bursdagen sin.

Les mer om forslaget – og kritikken av det – i juniutgaven.

OPPDATERT 27. juni: Nå er saken lagt ut på nett!

Men det var jo mer! Les videre

Fortellinger fra randsonen.

Alle tider har sine tabuer. Og alle tider har forhåpentligvis sine filmskapere som utfordrer grensene.

Jeg rakk dessverre ikke å oppdatere bloggen i forbindelse med maiutgaven av Aftenposten Innsikt. Derfor kommer den faste, lille presentasjonen en hel måned forsinket. 😦

Men bedre sent enn aldri, sies det jo:

Credo.
«Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed», skrev Publius Terentius Afer, den romerske forfatteren.

Dette credoet har mange senere dramatikere også tatt til seg. Men siden den menneskelige tilværelsen rommer både tabuer og grenseoverskridende individer, kan en slik arbeidsstrategi fort lede historiefortelleren inn i et kontroversielt terreng. Selv en overfladisk gjennomgang av kulturhistorien avdekker hyppige stridigheter om hva som ansees som passende og upassende. Filmbransjen har levert sin porsjon og vel så det til disse kontroversene.

Kannibalisme.
Julia Ducournaus spillefilmdebut, den fransk-belgiske «Raw» (originaltittelen er «Grave»), skriver seg inn i rekken av filmer som søker ut i den tabubelagte randsonen av vår eksistens. Den hadde premiere 28. april.

Her møter vi Justine (Garance Marillier) – vegetarianer og fersk student på veterinærhøyskolen. Studiestarten blir traumatiserende. Sammen med de andre førsteårsstudentene må hun gjennomgå et fornedrende innvielsesrituale, som bl.a. involverer kjøttspising.

Justine pådrar seg en kraftig allergisk reaksjon. Men i etterdønningene av opplevelsen vekkes en hittil ukjent sult etter rått kjøtt hos henne. Og det er ingen hemmelighet at tematikken i «Raw» etter hvert beveger seg i retning av kannibalisme, selve tabuet innen kjøttspising. Ducournaus film problematiserer det moderne menneskets «sensurerte» forhold til sin egen rolle som kjøtteter, på den mest konfronterende måten man kan tenke seg.

Tabutriangel.
Kannibalisme har allerede vært behandlet noen ganger på film, f.eks. i «Alive» (1993), «The Road» (2009) og «Van Diemen’s Land» (2009). Men i historien om kontroversielle filmer er det tre store kategorier som dominerer: Sex, vold og religion. Dette kan kalles «Triangelet av tabuer».

Fra «En andalusisk hund» (1929) og «Extase» (1933) – via «Siste tango i Paris» (1972), «Eksorsisten» (1973) og «Sansenes rike» (1976) – til «Jesu siste fristelse» (1987) og «Baise moi!» (2000), kontroversene har kommet jevnlig. Filmer er blitt fordømt og forbudt, debatter har rast og demonstrasjoner vært arrangert. Det er sogar utført terroraksjoner.

Maiutgaven er riktignok ikke lenger å få kjøpt i butikken, men hele denne filmsaken skal være tilgjengelig i artikkelarkivet til Aftenposten Innsikt. Og den byr selvsagt på en svært interessant filmliste. 🙂