Den demokratiske gaven & Fortellingens forutsetninger.

AftInn-juni17

I juniutgaven av Aftenposten Innsikt har jeg fått med 2 artikler, i tillegg til de faste spaltene. Den ene handler om et uvanlig forslag til nytt valgsystem, mens den andre tar for seg hvordan minner og hukommelse har inspirert filmskapere.

Magasinet er er i salg nå. Og her er to korte smakebiter fra artiklene mine:

Valgsirkus?
2017 er valgår i Norge. 11. september er det stortingsvalg.

Du vet hva vi har i vente. Valgår er synonymt med valgkamp. Og det igjen er gjerne synonymt med valgflesk, friske utspill og hissige debatter. Politikerne skal få bruk for snakketøyet.

Og media legger selvsagt til rette for denne utvekslingen av utspill og motspill, slik at velgerne kan informeres – og kanskje underholdes – hver dag.

Samtidig er det de som bekymrer seg over utviklingen. Valgsirkus, kaller noen det.

(…)

Bursdagsvalget.
Men hva om det fantes en måte å organisere valget på som førte til at bagateller og kjekling forsvant. Som reduserte valgflesket og svekket «hendelses-tyranniet», hvor det forlanges svar og kommentarer nesten uten betenkningstid.

Tenk om vi kunne få en valgordningen som ga rom til å debattere de langsiktige sidene ved politikken.

Nynke Tromp, universitetslektor i sosial design og adferdsendring ved universitetet i Delft, tok utfordringen og trommet sammen kollegaene i den uavhengige tenketanken Redesigning Politics til idémyldring og analyse.

Forslaget de kom opp med, og som Tromp har frontet bl.a. på en Ted Talk, var en oppsiktsvekkende reform av valgordningen.

Ideen er som følger: Vi fjerner den felles valgdagen hvert fjerde år. I stedet får de stemmeberettigede anledning til å stemme på bursdagen sin.

Les mer om forslaget – og kritikken av det – i juniutgaven.

OPPDATERT 27. juni: Nå er saken lagt ut på nett!

Men det var jo mer!

Denne månedens filmartikkel har fått tittelen Fortellingens forutsetninger. Her er et lite utdrag fra innledningen:

Uten minner, ingen historie, ingen identitet – og ingen meningsfylt fortelling. Filmskapere er derfor med gode grunner opptatt av minner.

Gamle flammer.
Kan vi stole på minnene våre? Det er ikke så sikkert. I Ritesh Batras «The Sense of an Ending» (première 2. juni) arver den fraskilte Tony Webster (Jim Broadbent) helt uventet en dagbok, da moren til hans gamle flamme fra studiedagene på 1960-tallet, Veronica (Freya Mavor/Charlotte Rampling), dør.

Men det er hverken moren eller gamlekjæresten som har ført dagboken. Den er skrevet av Adrian (Joe Alwyn), som var Tonys beste venn – men «overtok» Veronica. Adrian tok sitt eget liv mange år tidligere.

Dermed er det duket for et dykk ned i helt eller halvveis glemte hendelser, og Tony konfronteres med følelser han trodde han var ferdig med. Samtidig tvinges han til å revurdere mange av de minnene han har fra denne perioden, ikke minst de som gjelder forholdet til Veronica, som det blir et gjensyn med.

Minnenes medium.
Film er veldig godt egnet til å skildre minner. Men ikke på den måten mange kanskje ser for seg: At minner for evig og alltid er perfekt dokumentert i et slags biologisk opptak vi har arkivert i hjernen. Tvert imot må de små grå aktivt gjenskape minnene våre hver gang de skal hentes frem. Og i denne organiske prosessen kan minnefragmenter på subtilt vis endre seg, eller bli redigert.

Filmmediet kan på lignende vis spille på det assosiative og tvetydige ved minnene, for eksempel ved å skifte perspektiv eller bytte fokus, eller ved å stokke litt om på klippingen. Det er noe som plutselig kan endre betydningen av det vi trodde var «sant».

«Min fortelling».
Hukommelse og minner er altså en ullen og flytende affære, men samtidig er det dette vi bygger vår identitet som individer på. Alle har en mer eller mindre definert «fortelling om seg selv». Og der det skapes fortellinger, dukker gjerne filmskaperne opp. Noen av dem kommer med større ambisjoner enn å kryssklippe mellom flashbacks og nåtid.

I juniutgaven av Aftenposten Innsikt kan du ellers lese om hvordan Unescos liste over menneskehetens verdensarv i løpet av 45 år har kommet opp i 1052 kultur- og naturskatter. Verdensarven trues av turisme, forurensning, korrupsjon og konflikter, og bevaringsarbeidet er både krevende og kostbart. Nå vil Unesco ansvarliggjøre turistene og sette en verdi på naturarven vår.

Mange byer i verden har flere mennesker og større økonomi enn de fleste land. Nå vil verdens borgermestre ha mer makt. De mener byene kan løse verdens problemer på en bedre måte enn stater.

Afrikanske asylsøkere i Israel er fanget i et juridisk limbo fordi Israel ikke behandler asylsøknadene individuelt. Uten flyktningstatus får de ikke tilgang til arbeidstillatelse, helsetjenester og velferdsgoder. Dessuten kan de heller ikke deporteres før det er avgjort at de ikke har krav på asyl.

Donald Trump undervurderer naboen i sør, Mexico. Hvis Mexico slutter helt å samarbeide med USA, kan det få alvorlige følger som Trump ikke har tatt med i beregningen.

Yoga er på fremmarsj over hele verden, men hvorfor det, egentlig?