Fortellinger fra randsonen.

Alle tider har sine tabuer. Og alle tider har forhåpentligvis sine filmskapere som utfordrer grensene.

Jeg rakk dessverre ikke å oppdatere bloggen i forbindelse med maiutgaven av Aftenposten Innsikt. Derfor kommer den faste, lille presentasjonen en hel måned forsinket. 😦

Men bedre sent enn aldri, sies det jo:

Credo.
«Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed», skrev Publius Terentius Afer, den romerske forfatteren.

Dette credoet har mange senere dramatikere også tatt til seg. Men siden den menneskelige tilværelsen rommer både tabuer og grenseoverskridende individer, kan en slik arbeidsstrategi fort lede historiefortelleren inn i et kontroversielt terreng. Selv en overfladisk gjennomgang av kulturhistorien avdekker hyppige stridigheter om hva som ansees som passende og upassende. Filmbransjen har levert sin porsjon og vel så det til disse kontroversene.

Kannibalisme.
Julia Ducournaus spillefilmdebut, den fransk-belgiske «Raw» (originaltittelen er «Grave»), skriver seg inn i rekken av filmer som søker ut i den tabubelagte randsonen av vår eksistens. Den hadde premiere 28. april.

Her møter vi Justine (Garance Marillier) – vegetarianer og fersk student på veterinærhøyskolen. Studiestarten blir traumatiserende. Sammen med de andre førsteårsstudentene må hun gjennomgå et fornedrende innvielsesrituale, som bl.a. involverer kjøttspising.

Justine pådrar seg en kraftig allergisk reaksjon. Men i etterdønningene av opplevelsen vekkes en hittil ukjent sult etter rått kjøtt hos henne. Og det er ingen hemmelighet at tematikken i «Raw» etter hvert beveger seg i retning av kannibalisme, selve tabuet innen kjøttspising. Ducournaus film problematiserer det moderne menneskets «sensurerte» forhold til sin egen rolle som kjøtteter, på den mest konfronterende måten man kan tenke seg.

Tabutriangel.
Kannibalisme har allerede vært behandlet noen ganger på film, f.eks. i «Alive» (1993), «The Road» (2009) og «Van Diemen’s Land» (2009). Men i historien om kontroversielle filmer er det tre store kategorier som dominerer: Sex, vold og religion. Dette kan kalles «Triangelet av tabuer».

Fra «En andalusisk hund» (1929) og «Extase» (1933) – via «Siste tango i Paris» (1972), «Eksorsisten» (1973) og «Sansenes rike» (1976) – til «Jesu siste fristelse» (1987) og «Baise moi!» (2000), kontroversene har kommet jevnlig. Filmer er blitt fordømt og forbudt, debatter har rast og demonstrasjoner vært arrangert. Det er sogar utført terroraksjoner.

Maiutgaven er riktignok ikke lenger å få kjøpt i butikken, men hele denne filmsaken skal være tilgjengelig i artikkelarkivet til Aftenposten Innsikt. Og den byr selvsagt på en svært interessant filmliste. 🙂