Den første koden?

30-symboler

I steinalderen, gjennom en periode på nesten 30.000 år, ble disse 32 samme symbolene brukt igjen og igjen. Hva betyr de?

I Aftenposten Vitenskap nr. 8-2017 har jeg skrevet en artikkel om et av de mest interessante, men også mest oversette, fenomenene fra steinalderen: De mystiske symbolene som datidens mennesker etterlot på hulevegger og andre steder.

Her er et utdrag fra starten på artikkelen:

Helt siden de første sporene etter våre steinalderforfedre ble oppdaget, har det helst vært hulemaleriene de etterlot seg som har fått mest oppmerksomhet. Ikke så merkelig, siden avbildningene av bl.a. bison, hester, hjortedyr og mennesker er både naturtro og estetisk slående.

Men vår fascinasjon for de eldgamle maleriene har gått litt på bekostning av de mange abstrakte tegnene og symbolene som også finnes i hulene. Dette ser det nå ut til å bli en endring på. Den kanadiske paleoantropologen Genevieve von Petzinger har de siste fem årene krøpet rundt i hulesystemer og tålmodig dokumentert de mystiske inskripsjonene. Både de som allerede har vært kjent, og de hun selv har kunnet spore opp. Von Petzinger har også systematisk katalogisert dem, og det er denne delen av forskningen hennes som virkelig har vakt oppsikt.

Blant mer enn 5000 tegn fordelt på nesten 400 ulike funnsteder – hovedsakelig i Europa – er det 32 symboler som går igjen – og igjen. Dateringer avslører dessuten at tegnene er laget gjennom en lang tidsperiode. I nesten 30.000 år, fra rundt 40.000 år siden, har steinaldermenneskene risset inn disse symbolene.

Det dreier seg om ulike former for sirkler, rektangler, streker og vinkler, samt prikker, triangler, spiraler og kryss – i tillegg til avbildninger av åpne eller lukkete menneskehender. Eller sikksakk-mønstre, halvsirkler, ovale former og tegn som ser ut som Y eller W. Symbolene forekommer minst dobbelt så ofte som motivene av dyr og mennesker.

Les resten i Aftenposten Vitenskap 8-2017.

 

Reklamer

Refsende komikk.

Satire er humor med brodd og et budskap, sogar med en målsetting om å påvirke.

Filmsaken jeg har skrevet for septemberutgaven av Aftenposten Innsikt tar utgangspunkt i Ruben Östlunds Gullpalmevinner «The Square». Og temaet er satire:

Kunstverdenen, i likhet med resten av kulturlivet, er et trend- og teorifølsomt univers, hvor de korrekte ideene står sentralt. Derfor blir det også viktig for aktørene å kontrollere hvordan man fremstår. I en slik situasjon kan selv ganske banale nærkontakter med den rotete og ubehagelige virkeligheten skape farlige rystelser.

For eksempel ved at noen stjeler mobilen din, og du gjør et ugjennomtenkt og fomlete forsøk på å spore opp tyven. Det er dette som skjer med Christian i «The Square». I tillegg godkjenner han et markedsføringsstunt som får en helt annen effekt enn den han så for seg.

Resultatet er et selvbilde som krakelerer. Det blir krevende å holde den idealistiske, politisk korrekte masken for kuratoren. Og ditto vrient å begrunne utstillingen på troverdig vis.

Alvorlig ærend. Mens andre komedieformer ofte bare vil more, er satiren ute i alvorlig ærend. Det handler ikke kun om å kle av keiserne, men om å eksponere dysfunksjonelle sider ved samfunnets institusjoner, praksiser eller ideologier. Av samme grunn er det ingen andre former for humor som er viktigere i et fungerende demokrati. Satire er en form for debattinnlegg.

I følge den fransk-amerikanske kulturhistorikeren Jacques Barzun er perioder preget av utbredt forfall og dekadanse som regel en potensiell gullalder for satirikerne. For dekadanse handler mest av alt om at folk har akseptert det meningsløse som normalt. Da trengs satiren for gjenetablere litt bakkekontakt.

Ellers i denne utgaven av magasinet:

I valgmåneden september kan du i Aftenposten Innsikt lese om hvordan politikere flest, for å minimere mulig kritikk, er blitt mestere i å svare tvetydig eller omgå problemstillinger. De drilles i ulike strategier for å unngå å svare på vanskelige spørsmål, men ingen vil innrømme tåkeprat. Det uklare politikerspråket setter argumentasjonsdemokratiet under press.

I Eritrea fikk italienske arkitekter boltre seg fritt i kolonitiden. Hovedstaden Asmara kan derfor fremvise en fantastisk samling modernistisk og futuristisk arkitektur. Sommerens oppføring på Unescos verdensarvliste kan bidra til å ta vare på den arkitektoniske arven.

Grønlands selvstendighet er tabu i Danmark. Danmark vil ikke vedkjenne seg at Grønland for mange fortsatt er å anse som en koloni, øyas selvstendighetsønske blir ikke tatt seriøst – og debatten knebles.

Makt har en berusende effekt, men den kan også gi hjerneskade ved at den svekker lederes mentale kapasitet. Mektige mennesker mister spesielt evnen til å lese andre mennesker, en evne som var avgjørende for deres vei til makten i utgangspunktet.

Nøkkelarten Raudåte finnes i enorme mengder i Norskehavet og er avgjørende føde for fisk og sjøfugl. Dyreplanktonets rike omega-3-innhold gjør kommersiell tråling ettertraktet. Nå økes kvotene dramatisk, men forskerne kjenner ikke konsekvensene for økosystemene.

Moteindustrien har kuppet band-T-skjorten. Nå trenger man knapt ha hørt om et band for å gå med navnet deres på T-skjorten. For mange er det nok at logoen ser passe rocka ut og matcher antrekket.

 

Kunsten å få rett.

Arthur_Schopenhauer_Portrait_by_Ludwig_Sigismund_Ruhl_1815.jpeg

Arthur Schopenhauer portrettert av Ludwig Sigismund Ruhl, 1815. Foto: Wikimedia Commons/Schopenhauer-Archiv, Frankfurt am Main

Vi er i innspurten av årets valgkamp. Og alle er ute etter stemmen din. Da gjelder det å fremstå som en som har rett, selv om man har feil.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sin tid en kort bok kalt «Kunsten å alltid ha rett», hvor han viser hvordan man kan vinne en diskusjon man egentlig har tapt. I dette syrlige lille skriftet går han systematisk igjennom 38 snedige og/eller simple knep folk bruker for å lykkes med dette.

Hovedbudskapet er at målet er å lure publikum over på din side. Man trenger ikke ha rett, bare gi inntrykk av å ha det. Og man trenger definitivt ikke overbevise motdebattanten. Når alt kommer til alt er det jo den som får folket med seg som har vunnet. Om han/hun vinner diskusjonen uten faktisk å ha rett er uvesentlig. Schopenhauer skrev etter sigende boka basert på mangfoldige negative erfaringer med verbalt smarte og opportunistisk anlagte motdebattanter i sin egen samtid.

Det som gjør dette til noe mer enn artig lesning av det kuriøse slaget, er selvfølgelig at de knepene Schopenhauer omtaler er i bruk den dag i dag. Mye brukt. Selvsagt av politikere, men først og fremst i media. I omtrent annenhver kommentarartikkel, petit, replikk et cetera du leser, forekommer noen av Schopenhauers «råd». For ikke å snakke om i muntlige debatter og kommentarer i radio og TV. Og de ser ikke ut til å ha mistet sin effekt. Store deler av publikum lar seg fremdeles manipulere. Folk er nå folk og forblir folk, ser det ut til. Les videre

10 tidlige sexsymboler.

Margaretha_Zelle_alias_Mata_Hari

Mata Hari fotografert ca. 1906. Foto: Wikimedia Commons

I dag er vi omgitt av sexsymboler i masse­mediene. Men hvordan oppsto begrepet? Hvem var de første filmstjernene som ble internasjonalt berømte for sin seksuelle utstråling?

All Verdens Historie har nettpublisert en artikkel jeg skrev for dem om noen av de første sexsymbolene. (Jeg skulle gjerne ha fått med flere enn 10, slik at f.eks. den personlige favoritten Louise Brooks ble nevnt. Men 10 er jo et fint og rundt tall.)

Fantes det i det hele tatt sexsymboler før filmstjerner som Marilyn Monroe, Jayne Mansfield og Brigitte Bardot? Svaret er ja. Og de tidligste av dem var ikke nødvendigvis mer uskyldige enn de «sexbombene” som dukket opp på lerretet i etterkrigstiden. Flere av det 20. århundrets tidlige kjendiser sjokkerte sin samtid med å vise mye hud og uten skam å alludere til sex og erotikk.

Til alle tider har det levd artister og atleter som har skapt seg et navn ved sin seksuelle utstråling. Et eksempel er kurtisanene i 1700-tallets London, som reklamerte for seg selv ved å trykke opp og distribuere kopier av sine portretter. Navn som Kitty Fisher, Fanny Murray og Nancy Daw pirret og betok offentligheten.

Keiserlig skjønnhet
Selv om seksuell utstråling alltid har vakt oppmerksomhet, hadde den neppe kunnet dominere kulturen vår slik den gjorde på 1900-tallet uten foto-grafiets gjennombrudd. I begynnelsen var det de færreste navngitte mennesker som ble
fotografert og fikk sine bilder på trykk i en avis. Det skjedde bare med mennesker som hadde en fremskutt posisjon i samfunnet. En av de aller første som ble et slags sexsymbol, eller som i det minste ble beundret over hele verden for sin skjønnhet, var keiserinne Elisabet av Østerrike (1837–98), kjent som Sissi.

Les resten på nettsiden til All Verdens Historie:

http://allverdenshistorie.no/artikler/10-tidlige-sexsymboler