De som blir borte.

sicilian

Julia Jedlikowska i «Sicilian Ghost Story». Foto: Fidalgo/Filmweb

Forsvinninger & kidnappinger: Fortellinger om folk som forsvinner, står i en tradisjon som antagelig strekker seg helt tilbake til de tidligste leirbålene.

Ny måned, ny utgave av Aftenposten Innsikt, ny artikkel fra undertegnede. Denne gangen handler filmblikk-saken om følgende:

Gjenferd. Ikke alle spøkelser er overnaturlige fenomener. Noen ganger blir vi hjemsøkt av mer forklarlige former for skrømt. Men omstendighetene rundt dem kan være minst like skremmende som den mest aktive poltergeist. Det får 13-åringen Luna (Julia Jedlikowska) erfare i Fabio Grassadonia og Antonio Piazzas krimdrama «Sicilian Ghost Story», som har première på norske kinoer 3. november.

Det begynner så søtt. Luna er betatt av skolekameraten Giuseppe (Gaetano Fernandez). En smakebit på den første kjærligheten ligger i luften. Så en dag bare forsvinner han. Men forsvinningen er egentlig ikke noe mysterium. Det er allment kjent hva som er skjedd. Faren til Giuseppe har plapret, derfor har mafiaen kidnappet gutten. Og dette snakker man altså bare ikke om. Luna nekter imidlertid å avfinne seg med situasjonen. Hun gjør – på sin måte – opprør mot tausheten, omertàen, i lokalsamfunnet.

Handlingen i filmen er basert på en italiensk kidnappingssak fra 1993, hvor en 12-årig gutt ble bortført av mafiaen og holdt fanget i 779 dager.

Vinklinger. Folk som forsvinner mot sin vilje, er mildt sagt et hyppig brukt motiv. I detektivfortellinger blir etterforskningen ofte en slags skattejakt – på den bortførte. Men fortellerperspektivet kan varieres og gi vidt forskjellige innblikk i tematikken. Man kan velge tilskuerperspektivet, som i «Sicilian Ghost Story», hvor en sosiologisk vinkling på fenomenet blir mulig. Eller man kan skildre erfaringen fra offerets synspunkt – hvor de mer akutte, traumatiske sidene helst får forrang. Psykologien er gjerne vel så sentral i fortellinger som inntar kidnapperens posisjon.

Les resten i novemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

Reklamer

Spillets regler.

Det er krevende å navigere på tvers av kulturforskjeller. Når reglene blir uklare, er det vanskelig å beherske spillet.

I oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt er filmartikkelen denne gangen viet temaet kulturkræsj, som kommer til uttrykk i fortellinger som spenner vidt både kronologisk, geografisk og konfliktnivå. Aktualitetsknaggen er Iram Haqs kritikerroste film «Hva vil folk si».

Her er et utdrag fra innledningen:

Spagaten. I takt med at barna til den første generasjonen av innvandrere har vokst opp, er fortellinger om kulturkræsj blitt stadig vanligere på film, TV og i litteratur. Men temaet er hverken nytt eller forbeholdt situasjonen i vestlige land på denne siden av 1970årene. Folk med høyst ulike normer, verdisystemer og kulturelle praksiser har støtt sammen siden tidenes morgen. Reaksjonene har vært spredt over hele spekteret, fra det aggressive, via det tolerante, til det mer vennskapelige.

I Iram Haqs nye film «Hva vil folk si», som har première 6. oktober, møter vi 16-åringen Nisha (Maria Mozhdah Estanegzai), som står i den etter hvert så velkjente flerkulturelle spagaten. For familien er Nisha en pakistansk datter, men sammen med vennene er hun en norsk ungdomsjente. Etter at faren tar henne på fersken med kjæresten, blir Nisha plassert hos slektninger i Pakistan, hvor hun tvinges til å tilpasse seg foreldrenes kultur.

I et intervju med filmbransjens eget fagblad, Rushprint, forteller regissør og manusforfatter Haq at handlingen er inspirert av opplevelser fra hennes eget liv: «Som Nisha hadde jeg stort sett norske venner, og det føltes veldig urettferdig å være en ung jente og ikke få lov til å gjøre det andre gjorde.»

Regissøren sier dette om tittelen på filmen, «Hva vil folk si»: «(Det) er et uttrykk nær sagt alle pakistanere og indere har et forhold til. På hindi og urdu er det et fast uttrykk som brukes titt og ofte i familier og miljøer der tradisjon og ære står i hevd. Og dette fokuset på andre folks meninger er noe jeg virkelig vil til livs, faktisk rykke opp med roten en gang for alle. Bak dette ligger nok et ønske om å leve et ærlig liv, å være tro mot seg selv.»

Les resten i oktobernummeret av Aftenposten Innsikt, som også byr på følgende:

  • Kunstig intelligens i form av roboter og algoritmer er i ferd med å bli smartere enn oss, uten at vi har kontroll på hva slags moral selvlærende roboter vil utvikle. Mennesket lærer allerede bort moral til «fremmede» vesener, det kalles barneoppdragelse. Kan vi benytte oss av de samme metodene på roboter?
  • Kinas klimaoppvåkning har gjort landet verdensledende innen produksjon av grønn energi fra sol, vann og vind. Deres visjon om en «økologisk sivilisasjon» kan være svaret på verdens miljøkrise. Og landets miljøvernere spiller nå gradvis mer på lag med sentralmakten.
  • Det er krise i rosenes leir. Sosialdemokratene er på retrett over store deler av Europa, og i oktober kan de tradisjonsrike partiene i Østerrike og Tsjekkia gjøre historisk dårlige valg. Hva skyldes den store tilbakegangen?
  • Barn vokser, med det gjør ikke klær. Derfor tilbyr en dansk bedrift et bærekraftig abonnement på babyklær av høy kvalitet. Deres mål er å endre våre vaner som forbrukere.
  • Videre kan du lese om hvordan sharialov har befestet seg i Aceh i Indonesia, om luftfartens nye asiatiske baroner og om hvorfor vi reagerer på Melania Trumps stiletthæler.