Besatt av suksess.

Roten til alt ondt er lediggang, sies det gjerne. Men ambisjoner er heller ingen dårlig kandidat.

Filmsaken i februarutgaven av Aftenposten Innsikt handler altså om ambisjonene – og skyggen de kaster. Aktualitetsknaggen er en film som kretser rundt en episode vi nordmenn bør huske godt. Her er starten på artikkelen:

Stjernedrømmer. Stakkars Tonya Harding! Først måtte hun bli stjerne. Så kunne hun bli det. Og så gikk alle drømmene ad undas på en høyst ugrasiøs måte.

2. februar får vi anledning til å rekapitulere en av 1990-tallets største idrettskandaler. Da har Craig Gillespies «I, Tonya» premiere. Margot Robbie har levert en oscarsøknad med tittelrollen. Og drama er det nok av i balladen om Tonya Harding.

Det begynner i barneårene, da LaVona Fay Golden (Allison Janney) tvinger datteren ut på skøyteisen. Verken der eller hjemme finnes noen kjære mor. LaVona er hard, kjærlighetsløs og vanskjøttende. Men grunnlaget legges for et talent som begynner å blomstre noen år senere. Tonya, som må tåle å kalles «white trash», blir en av USAs mest lovende kunstløpere. Hun tar VM-sølv i 1991. Fjerdeplassen i OL i 1992 er imidlertid en skuffelse. To år senere er det duket for nye sjanser – på Lillehammer i Norge.

Men stjernestatus lokker mange. Og noen rivaler er mer plagsomme enn andre. Nancy Kerrigan (Caitlin Carver) er alt det som Tonya ikke er: Vakker, elegant, godt oppdratt og med riktig bakgrunn. I kretsen rundt Tonya finnes det de som er innstilt på gjøre konkurransen litt lettere. Med et slag, så og si.

Motivasjonen. Ambisjoner er en nødvendighet. Vi trenger noe som motiverer oss til innsats og prestasjon. Og ambisjoner blir rettmessig oppfattet som en god ting. Det må jo være lov å jobbe med å forbedre seg selv og sine evner, eller sikte seg inn mot et mål langt der borte i horisonten.

Likevel, i dramatikkens verden er ambisjoner påfallende ofte knyttet til negative konsekvenser. Dette er selvsagt fordi fortellinger er konstruert for å skape engasjement, og da er de uproblematiske sidene ved tilværelsen rett og slett kontraproduktive. Fortellinger trenger å ta opp i seg de mørkere og mer tragiske aspektene ved et fenomen. Derfor blir ambisjoner fascinerende først når de tangerer besettelse, grådighet, erobringstrang, forfengelighet o.l.

Det var teaseren. I Aftenposten Innsikt 2-2018 kan du ellers lese om bl.a. følgende:

Prisen på litium har skutt i været i takt med produksjonen av batterier til bruk i elbiler, elsykler og flommen av nye teknologiske ‘dingser’. Under saltsletten Salar de Uyuni i Bolivia er det påvist enorme litiumforekomster, og det haster for det fattige landet å få utvinningen i gang.

Det er ti år siden Georgia mistet kontrollen over utbryterprovinsene Sør-Ossetia og Abkhasia, noe som begrenser landets utenrikspolitiske spillerom. I dag vender Georgia seg igjen mot vest, og for landets ungdommer er EU- og NATO-medlemskap det langsiktige målet.

Moderne medisin har gjort enorme fremskritt på mange områder, men forkjølelsen har den ennå ikke fått bukt med. I over 60 år har forskere forsøkt å utvikle en vaksine mot den store samlingen av virus som forårsaker forkjølelse, men møter en rekke vitenskapelige og økonomiske hindre på sin vei. Hvorfor er det så vanskelig kurere forkjølelsen?

Videre kan du lese om hvordan Kasakhstan forkaster det kyrilliske alfabetet, Sekularisering i Midtøsten, 6 teknotrender til begeistring – og bekymring, Provokasjonenes tidsalder: De sosiale mediers fallitt.

De brennende hjerter.

Aktivisme på film: Forbrytelser, urettferdighet, forfordeling og interesser. Det er slikt som vekker folk – til debatt, protest og handling. Finnes det noe du bryr deg om, kan aktivisten i deg tre frem.

Årets første filmsak kommer (ikke så overraskende) i årets første utgave av Aftenposten Innsikt. Her er den faste, lille smakebiten:

Vreden. Raseri er en mobiliserende følelse. Den leder kvikt til handling, eller til høylytte krav om at andre – de ansvarlige – må gjøre noe.

I Martin McDonaghs «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», som settes opp på norske kinoer fra 19. januar, er det en mors hellige vrede som sparker dramaet i gang.

Den fraskilte Mildred Hayes (Frances McDormand) har nylig mistet tenåringsdatteren Angela på verst tenkelige vis: Hun ble voldtatt og myrdet. Og politiet har fortsatt ikke funnet gjerningsmannen. Frustrert over dette tyr Mildred til et usedvanlig grep for å motivere etaten til innsats: Hun kjøper annonseplass på tre digre plakater langs hovedveien inn til byen, med den tredelte teksten: «Raped while dying», «And still no arrests», «How come, Chief Willoughby?»

Byens sheriff, den kreftsyke Bill Willoughby (Woody Harrelson), tar seg nær av insinuasjonen om inkompetanse. Det samme gjør flere av kollegene hans, og mange av innbyggerne i Ebbing. Men Mildred er ikke mottagelig for kritikk, og motstanden hun støter på, gjør henne ikke mildere stemt.

Engasjement. Filmen utforsker et dramaterreng som er mer perspektivrikt og nyansert enn hva dette korte handlingsreferatet antyder. Mildreds plakataktivisme er bare inngangen på fortellingen, som får vendt og gravd i flere interessante aspekter ved den traumatiske situasjonen.

Men det brennende engasjementet er uansett et svært velegnet fundament å tufte en historie på. Det sørger for å gi hovedrollen en klar motivasjon og et klart mål, noe som er svært viktig for å få det til å svinge av dramaturgien. Slike rollefigurer knytter publikum seg hjertelig til, og det vet enhver manusforfatter. Derfor er den handlekraftige idealisten – eller aktivisten – så takknemlig å plassere sentralt i dramaet, også etter at raseriet er kanalisert over i en mer konstruktiv retning.

Les resten i Aftenposten Innsikt 1-2018, som også inneholder bl.a. disse sakene:

Urban ensomhet.
Hvalfolket i Alaska; iñupiaq.
Vest-Afrikas tekstiltradisjon.
Demokratenes jakt på en egnet presidentkandidat til 2020.
Ringvirkninger av Saudi-Arabias reformer.
Rwandas plastposeforbud.
Kampen om tømmeret i Canada.
#metoo i lys av det menn ikke snakker om.
Superheltenes miljøavtrykk.