Smilets revolusjon.

Laughing_Fool

«Leende narr» (ca. 1500). Muligens malt av Jacob Cornelisz. van Oostsanen. Foto: Wikimedia Commons/Davis Museum/Wellesley College

Smilet er kanskje en naturlig ting. Men det tok flere århundrer å gjøre det normalt å smile på portretter.

I aprilnummeret av Aftenposten Innsikt får jeg breie meg over 5 sider med en artikkel som forteller hvordan det å smile på portretter ble en normal ting. Denne tilsynelatende banale detaljen skjuler nemlig en svært fascinerende historie. Her følger den obligatoriske teaseren:

Idioter og fattigfolk. I dag tar vi det for gitt at det er helt naturlig og ukomplisert å smile og le. Men kikker vi oss litt rundt, kan vi konstatere at forståelsen av smilet varierer. I for eksempel Russland blir folk som smiler mye fort oppfattet som mindre tillitvekkende.

Det synspunktet ville blitt godt forstått i Vest-Europa for 250 år siden. Smil og latter – særlig som billedmotiv – var forbundet med tvilsomme situasjoner og suspekte mennesketyper. For å sitere kunsthistorikeren Angus Trumble (fra hans «Brief History of the Smile»):

« … de fleste tenner og åpne munner i kunsten tilhørte skitne gamle menn, gniere, fylliker, horer, sigøynere, folk i religiøs ekstase, dverger, galninger, monstre, spøkelser, de besatte, de fordømte, og – alle sammen i kor nå – skatteinnkrevere …»

Smilet ble altså assosiert med en mangel på selvkontroll, lastefulle tilbøyeligheter eller svekkede mentale evner. I beste fall var det et umodent trekk ved fattigfolk og småbarn. Poenget ble gjentatt i datidens håndbøker for korrekt oppførsel. Jean-Baptiste de La Salle, som skrev «Rules of Decorum and Christian Civility» (1703), argumenterte med at «Gud ville ikke ha gitt mennesket lepper om Han hadde ønsket seg synet av blottede tenner.»

Allerede på 1500-tallet beskrev doktoren Laurent Joubert latteren som om den var en livstruende sykdom. Symptomene var rødmusset ansikt, tårer, stramme pulsårer i hals og tinning, hosting og spasmeaktig ristning i overkroppen. Dette kunne neppe være sunt. Ideen om smilets suspekte natur hadde flere århundrer på kjevepartiet, og kunne innrullere noen virkelig store talsmenn. Allerede Platon var skeptisk. Hans ideal var selvbeherskelse.

Hele (den velillustrerte) historien får du i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt.

Reklamer

Animerte universer.

Animasjonsfilm er mer enn tegnefilm i Disney-tradisjonen. Mye mer. Det blir vi minnet om – dobbelt opp – i april.

Filmblikket i Aftenposten Innsikts aprilutgave rettes mot animasjonsfilmens mangfoldighet av teknikker og uttrykk. I tillegg til de to kinoaktuelle filmene, sveiper jeg innom 8 mer eller mindre velkjente klassikere. Her er et utdrag fra innledningen på artikkelen:

Kompromissløst stilvalg. 65 000 enkeltbilder laget med oljemaling på lerret – utført av 125 kunstnere som har tilstrebet å kopiere stilen til Vincent van Gogh. Joda, konseptet som ligger til grunn for Dorota Kobiela og Hugh Welchmans film «Loving Vincent», er på én og samme tid både uvanlig og temmelig selvfølgelig. Skal man lage en animasjonsfilm om den nederlandske kunstnerlegenden, er det jo ikke nødvendigvis så oppsiktsvekkende å komme på tanken om å etterligne mesterens visuelle uttrykk. Samtidig krever en slik visjon en kompromissløs innsats dersom målet skal nås. Valget bør uansett kunne kalles velbegrunnet.

I «Loving Vincent», som kommer på norske kinoer 20. april og som var nominert til Oscar for beste animasjonsfilm, er det da også en intim sammenheng mellom animasjonen og fortellingens tema. Filmen handler om unge Armand som får i oppdrag å overlevere det siste brevet Vincent skrev til broren Theo, før maleren skjøt seg i juli 1890. Da det viser seg at Theo også er død, blir Armand – som Vincent malte tre ganger – dratt inn i mysteriet rundt malerens liv og død. Budbringeren ender opp i landsbyen Auverssur-Oise, der maleren bodde de siste månedene av sitt liv for å la seg behandle av dr Paul Gachet. Unge Armand blir – i møte med dr Gachet og mennesker i landsbyen som har stått modell for kunstneren eller inspirert ham på andre måter – stadig mer nysgjerrig på hvem Vincent egentlig var.

Firbeinte dukker. «Loving Vincent» er ikke den eneste interessante animasjonsfilmen som får première i april. Wes Anderson, mest kjent for sine komedier om dysfunksjonelle familier («The Royal Tenenbaums», «Livet under vann med Steve Zissou», «Moonlight Kingdom» med flere), har tidligere lekt seg med dukkeanimasjon i «Den fantastiske Mikkel Rev» (2009). Nå vender han tilbake til sjangeren, med «Isle of Dogs» (som får première 27. april).

Den utspiller seg i et Japan hvor redselen for en «hundeinfluensa» får myndighetene til å sette Tokyos firbeinte i karantene på en isolert øy, som også fungerer som søppeldeponi. Unggutten Atari nekter imidlertid å skilles fra sin kjære Spots. Han flyr ut til hundeøya, hvor han etter en kræsjlanding oppretter kontakt med flokken til Chief.

Les resten i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.