Den problematiske kroppen.

«Gøy med kropp», lød et av de mer optimistiske slagordene i etterdønningene av den seksuelle revolusjonen. Så enkelt og ukomplisert er det nok ikke for alle.

Filmartikkelen i maiutgaven av Aftenposten Innsikt zoomer inn på et tema vi alle har et (mer eller mindre anstrengt) forhold til. Her er et utdrag fra innledningen av saken:

Plagsom selvbevissthet. Bilringer. Potetnese. Kviser. Korte bein. Viker. Det er så uendelige mange måter kroppen vår kan «svikte» oss på – når kursen på attraksjonsbørsen skal fastsettes. Og de fysiske detaljene som trekker ned, er gjerne de vi selv er så altfor bevisste på. For selv om følelsen av utilstrekkelighet er basert på overfladiske vurderinger, setter den seg fort fast i sinnet. Gnager den lenge nok, kan den prege oss psykisk. Det er vrient å mobilisere troverdig selvfølelse om man ikke føler seg vel med seg selv. Kort sagt; kroppen er problematisk.

Den mest forterpede filmklisjeen knyttet til utseende og attraksjon er «den stygge andungen», som altfor ofte pensles ut etter oppskriften «grå mus blir overraskende vakker etter en rask makeover». Denne utveien er dessuten feig. Den skygger unna det faktum at det er så mye vi ikke får gjort noe med, og den bagatelliserer den mentale utfordringen det er å se seg selv i et attraktivt lys.

Ny selvoppfatning. Abby Cohn og Marc Silversteins «I Feel Pretty», som har première 4. mai, angriper problemstillingen fra en litt friskere vinkel: Renee (spilt av Amy Schumer) er ingen tier. Dette vet hun så altfor godt selv. Renee sliter med lett gjenkjennelige komplekser.

Men etter å ha blitt slått bevisstløs i et spinningsuhell, kommer hun til sansene igjen med et radikalt endret syn på seg selv. Renee oppfatter seg nå som ekstremt vakker, og har fått en matchende selvtillit. Dette blir nøkkelen til fremgang både sosialt, romantisk og jobbmessig, men lever det nye selvbildet hennes på lånt tid?

«I Feel Pretty» er en komedie, noe som nok fjerner litt av brodden i de temaene filmen dveler ved. Vi gis anledning til å le dem bort. Strategien er velkjent. Arild Frölichs norske bidrag «Fatso» (2008) står også med ett bein i komediesjangeren. Men alternativer er naturligvis prøvd ut.

Les resten i Aftenposten Innsikt 5-2018.

 

Reklamer