En korrespondent krysser sitt spor.

Layout 1

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar. Les videre

Reklamer

Blant de troende.

Ulydighet

Ronit (Rachel Weisz) brøt med sin jødisk-ortodokse familie for mange år siden, men vender tilbake til gamle trakter etter farens død. Foto: Selmer Media

Blikket er gjerne kritisk når filmskapere stiller skarpt på religiøse miljøer. Men noen ganger er tvisynet med.

Juliutgaven av Aftenposten Innsikt er ute, og denne gangen zoomer filmartikkelen inn på hvordan filmskapere skildrer religiøse mennesker og miljøer. Saken begynner slik:

Sort får. Tittelen på Sebastián Lelios film, «Ulydighet», avslører at vi har med regelbrytere å gjøre. Den første mistenkte dukker opp i skikkelse av fotografen Ronit (Rachel Weisz). For mange år siden brøt hun med sin jødisk-ortodokse familie i London. Nå krever imidlertid farens død – han var rabbiner – at hun avlegger gamle adresser en visitt. Det er et siste farvel, og arv som skal gjøres opp. Familiesammenkomsten byr dog på et par overraskelser for Ronit. Hun får blant annet vite at Dovid (Alessandro Nivola), som er arvtager til rabbinerstillingen, også er ektemannen til Ronits barndomsvenninne Esti (Rachel McAdams). Dette får Ronit til å bli værende en stund. Hun og Esti har en historie sammen. Og nå truer den med å flamme opp på nytt. Det vil bli ytterst skandaløst. («Ulydighet» hadde première 29. juni.)

Sekulær skepsis. Filmskildringer av religiøse miljøer er ofte uttalt kritisk vinklet, som i «Magdalenasøstrene» (2002). Selv fortellinger som demper antipatien og de retoriske virkemidlene er gjerne mest opptatt av de sosiale, psykologiske og maktrelasjonelle forholdene ved organisert religion. Det egentlige religiøse livet, med dets introspeksjon og ritualer, er mindre interessant. Tendensen er lett å forklare: I et sekularisert samfunn har de religiøse ofte rollen som ultimate outsidere. Det første spørsmålet deres blotte eksistens forårsaker, er «hvorfor». De vekker skepsis. Særlig dersom de representerer levninger etter en hjemlig religiøs tradisjon har filmskaperne lett for å velge den kritiske holdningen.

Nysgjerrig på det eksotiske. For det finnes unntak. Noen ganger tar filmskaperne på seg de antropologiske brillene, og om innstillingen ikke blir ukritisk velvillig – blir den ofte langt mer nysgjerrig. Her stiller «eksotiske» religionsuttrykk med en fordel, og særlig buddhisme har vist seg å appellere til denne siden hos vestlige filmskapere. Bernardo Bertoluccis «Little Buddha» (1993) og Martin Scorseses «Kundun» (1997) er to velkjente eksempler.

Hele artikkelen finner du altså i julinummeret av Aftenposten Innsikt.

 

Kjærlighet for erfarne.

Vi er midt i en bølge av kjærlighetsfortellinger om godt voksne partnere. Og de er ikke nødvendigvis så blyge. Lysten skal gjerne også med.

Litt forsinket får jeg smette inn hva som var filmartikkelen i Aftenposten Innsikts juniutgave: Det har overskriften allerede avslørt, regner jeg med. Her er innledningen på saken:

Eldrebølgen. «Det er aldri for sent», sies det jo. Det som iallfall er sant, er at vi det siste årtiet har kunnet notere oss mange filmer og tv-serier som tar dette munnhellet på ordet. Fortellinger om kjærlighet og romantikk med godt voksne i hovedrollene har kommet tett, i mange fasonger og med ulike perspektiver.

På filmfronten har titler som «Last Chance Harvey» (2008), «It’s Complicated» (2009), «Hope Springs» (2012) og «The Best Exotic Marigold Hotel» (2012) på ulikt vis tatt for seg tematikken. Mens f.eks. BBC-serien «Last Tango in Halifax» (2012) er blant tv-produksjonene som har hengt seg på trenden.

Bill Holdermans «Book Club», som settes opp på kino fra 8. juni, er foreløpig siste bidrag i denne eldrebølgen.

Stimulerende lesning. Her introduseres vi for fire venninner – Diane (Diane Keaton), Vivian (Jane Fonda), Sharon (Candice Bergen) og Carol (Mary Steenberg) – som har kjent hverandre i evigheter. Eller i det minste såpass lenge at kvartetten har fått både rynker og grått hår.

Blant det viktigste limet i samholdet deres er en lesering. God litteratur gir som kjent tilværelsen flere dimensjoner – og stimulerer sinnet. Men er bestselgeren «Fifty Shades of Grey» lødig litteratur? Den skaper iallfall noen påtakelige reaksjoner hos damene, og vekker til live slumrende instinkter.

Venninnegjengen innser at de ikke blir yngre, og om de skal rekke over flere nytelser før det helt ugjenkallelig blir for sent, kreves handling. Heldigvis finnes det interessante mannfolk der ute, nærmere bestemt Bruce (Craig T. Nelson), George (Richard Dreyfuss), Arthur (Don Johnson) og Mitchell (Andy Garcia). Love – and a little bit of lust – is in air.

Bryter tabu. Tendensen er interessant. Forelskelse og kjærlighet – særlig dersom den ikke lukker øynene for det erotiske aspektet i pakken – har ellers gjerne vært ungdommens gebet. Dette er så normalisert at det nesten er umulig å se for seg filmhistorien uten denne ingrediensen.

Eldre menneskers lyster har til gjengjeld vært mer eller mindre tabubelagt – eller i det minste aktivt oversett. Folk med rynker og grått hår er implisitt blitt møtt med forventninger om å holde seg på matta. Ingen andre demografiske grupper har måttet forholde seg til strengere seksualmoralske vilkår, kan man hevde.

Mens retten til skilsmisse og nye forhold er akseptert både på film og i virkeligheten, aner man at publikum og samfunn har lettere for å godta et samlivsbrudd dersom partene er relativt unge. Eldre mennesker er forventet å holde ut. De har jo ikke lenger framtiden foran seg. «Hvorfor skape slikt drama i din alder?», er liksom grunnpremisset.

Resten av saken med filmliste kan altså leses i juninummeret av Aftenposten Innsikt, hvor jeg også har skrevet en liten sak om hvordan Europas elver er fulle av stengsler. Eldre utgaver av magasinet får du tilgang på via arkivdelen av Magasin+-abonnementet.