Blant de troende.

Ulydighet

Ronit (Rachel Weisz) brøt med sin jødisk-ortodokse familie for mange år siden, men vender tilbake til gamle trakter etter farens død. Foto: Selmer Media

Blikket er gjerne kritisk når filmskapere stiller skarpt på religiøse miljøer. Men noen ganger er tvisynet med.

Juliutgaven av Aftenposten Innsikt er ute, og denne gangen zoomer filmartikkelen inn på hvordan filmskapere skildrer religiøse mennesker og miljøer. Saken begynner slik:

Sort får. Tittelen på Sebastián Lelios film, «Ulydighet», avslører at vi har med regelbrytere å gjøre. Den første mistenkte dukker opp i skikkelse av fotografen Ronit (Rachel Weisz). For mange år siden brøt hun med sin jødisk-ortodokse familie i London. Nå krever imidlertid farens død – han var rabbiner – at hun avlegger gamle adresser en visitt. Det er et siste farvel, og arv som skal gjøres opp. Familiesammenkomsten byr dog på et par overraskelser for Ronit. Hun får blant annet vite at Dovid (Alessandro Nivola), som er arvtager til rabbinerstillingen, også er ektemannen til Ronits barndomsvenninne Esti (Rachel McAdams). Dette får Ronit til å bli værende en stund. Hun og Esti har en historie sammen. Og nå truer den med å flamme opp på nytt. Det vil bli ytterst skandaløst. («Ulydighet» hadde première 29. juni.)

Sekulær skepsis. Filmskildringer av religiøse miljøer er ofte uttalt kritisk vinklet, som i «Magdalenasøstrene» (2002). Selv fortellinger som demper antipatien og de retoriske virkemidlene er gjerne mest opptatt av de sosiale, psykologiske og maktrelasjonelle forholdene ved organisert religion. Det egentlige religiøse livet, med dets introspeksjon og ritualer, er mindre interessant. Tendensen er lett å forklare: I et sekularisert samfunn har de religiøse ofte rollen som ultimate outsidere. Det første spørsmålet deres blotte eksistens forårsaker, er «hvorfor». De vekker skepsis. Særlig dersom de representerer levninger etter en hjemlig religiøs tradisjon har filmskaperne lett for å velge den kritiske holdningen.

Nysgjerrig på det eksotiske. For det finnes unntak. Noen ganger tar filmskaperne på seg de antropologiske brillene, og om innstillingen ikke blir ukritisk velvillig – blir den ofte langt mer nysgjerrig. Her stiller «eksotiske» religionsuttrykk med en fordel, og særlig buddhisme har vist seg å appellere til denne siden hos vestlige filmskapere. Bernardo Bertoluccis «Little Buddha» (1993) og Martin Scorseses «Kundun» (1997) er to velkjente eksempler.

Hele artikkelen finner du altså i julinummeret av Aftenposten Innsikt.