En korrespondent krysser sitt spor.

Layout 1

Bokomtale av Gunnar Kopperuds «Vi som elsket Afrika», Gyldendal, 2018.

Gunnar Kopperud har 20 års fartstid som journalist i Afrika. Han har dekket kontinentet for blant annet Dagbladet, Bistandsaktuelt, Associated Press og NRK. Nå er han aktuell med sin – hvis jeg har talt riktig – ellevte bokutgivelse; «Vi som elsket Afrika».

Tittelen er et lett gjenkjennelig nikk til Jens Bjørneboes «Vi som elsket Amerika», og signaliserer et lignende selvoppgjør – eller realitetsorientering.

Boka er organisert som en serie punktnedslag, markert med titler hvor sted og dato er angitt: «1990. Mauretania», «1994. DR Kongo / Zaire», «1996. Sierra Leone» osv. Det er flest besøk i Sør-Sudan og Rwanda. Først i de avsluttende kapitlene forandres dette, med titler som «Fortellingen vår om de andre», «Nødhjelp» og «Asylinnvandring».

Kapitlene med datoangivelser er skrevet dels som et retrospektiv på hvordan Kopperud bevitnet, tenkte, rapporterte og ordla seg den gang da – og dels med et kritisk, revurderende blikk på tidligere reportasjer. Kopperud ser altså tilbake på seg selv, med to tiårs akkumulerte erfaringer og innsikter, og stiller noen skarpe spørsmål. De besvares ofte med like skarpe svar.

Han tar et oppgjør med sin egen fordums naivitet, og med forklaringsmodeller som kollapser i møtet med «større virkeligheter». Som regel innledet med konkrete spørsmål, som «Når kom de første tegnene på at bilde mitt av Afrika ikke stemte?» Noe av det beste med boka er at Kopperud så tydelig og ærlig gjør rede for sin egen prosess. Det gjør teksten åpen og inviterende for et publikum som nok deler eller har delt mange av de samme tankene. På samme måte beholder han et selvkritisk blikk på flere av sine nye konklusjoner, som tidvis bare er formulert som rene spørsmål. Men det er spørsmål som peker mot konkrete sammenhenger eller muligheter, og som krever å bli tatt på stort alvor. Man kan lese disse spørsmålene som oppfordringer eller utfordringer til Kopperuds kollegaer.

Underveis formidles større og mindre fortellinger, episoder og scener – skrevet med innspill fra hele sanseapparatet. Dette er ingen akademisk bok, språklig sett. Og inntrykkene er bevegende. Forfatteren har vært tett på tragedier og grusomheter. Det er ikke noe lettkjøpt ved erfaringene han har gjort seg. Men boka gjør også plass til andre typer opplevelser, noen av dem er morsomme.

Kopperud treffer ellers godt med flere av sine kort formulerte innsikter. Et eksempel er hvordan han har lært at det sjarmerende kaoset i Afrika, som var noe av det som lokket i starten, ikke representerte – slik han trodde – en større frihet. Den eldre Kopperud skriver; «fraværet av struktur slipper tilfeldigheten til, og tilfeldighet er, som vi alle vet, det motsatte av frihet».

De skarpe spørsmålene er rettet mot mange parter. Blant annet refererer og bekrefter Kopperud kritikken Linda Polman har fremført overfor bistandsregimet. Hans egne erfaringer og observasjoner flukter i stor grad med hennes.

Mot slutten kommer konklusjonene tettere. Flere av dem griper rett inn i dagens debatt. Og noen av dem vil virke provoserende på mange engasjerte og velmenende nordmenn. Om migrantstrømmen fra Afrika, skriver Kopperud blant annet følgende: «Jeg har arbeidet med afrikanske flyktninger i over 20 år, men jeg ser aldri noen av dem blant asylsøkerne; aldri lamslåtte mauretanske bønder, eller radmagre sørsudanske barn. Det jeg ser, er stort sett afrikansk middelklasseungdom og bunnfall fra afrikanske storbyer. (…) Jeg syns ikke afrikanere skal søke asyl i Europa. Jeg syns de skal bli der de er, og beskikke sitt hus. Sånn, så var det sagt. Det gjorde godt.»

Noen lesere vil sikkert ønske seg mer. Boka er tross alt «bare» et essay på drøye 200 sider. Heldigvis finnes det andre gode bidrag som dekker det behovet. Ett forslag til videre lesning kan være Martin Merediths «The State of Africa: A History Of Fifty Years Of Independence», som er på 608 sider.

Samtidig, for den som vil bore dypere – kanskje litt mer analytisk – er det nok noen lag som ikke nås.

Derfor, for de spesielt interesserte, et lite addendum som forsøker å nøste opp iallfall én av de løse trådene:

Årsakene til variasjonene i økonomisk velstand og sosial utvikling strekker seg langt tilbake i tid. Mye lenger tilbake enn starten på kappløpet om Afrika. Regioner som er velstående i dag var også relativt sett velstående for 500 år siden.

Dette har flere historiske studier vist, bl.a. har William Easterly, Diego Comin og Erick Gong utarbeidet en indeks over økonomisk og teknologisk utvikling de siste 3000 årene.

De har kartlagt hvor man kunne finne 11 nyttige (og velstandsutviklende) oppfinnelser som skriftspråk, hjulet, jordbruk, redskaper av jern osv. rundt år 1000 f.Kr. Deretter kartla de hvor 24 nyere oppfinnelser var tilgjengelig i år 1500 e.Kr. Den siste listen omfattet bl.a. havgående skip, det magnetiske kompasset, stål og trykkekunst.

Den viktigste konklusjonen er at de regionene som i 1500 hadde tilgang til mest teknologi fremdeles er de rikeste og mest utviklede. Og mønsteret gjentar seg når man sjekker kartet fra 1000 f.Kr. De fremgangsrike regionene for 3000 år siden var fremdeles fremgangsrike i 1500. Mens regionene som hang etter i utviklingen er forblitt hengende etter.

Det fine med innovasjon og teknologi er jo at det kan spres videre. Men i seg selv er ikke dette noen garanti for velstandsutvikling. Det trengs en x-faktor.

Og her kommer kjepphesten:

Hva legger fundamentet for + skaper politisk stabilitet og god økonomisk/sosial utvikling? Jo: Gode institusjoner, som er fri for korrupsjon og styrt etter rasjonelle prinsipper. De må både få være uavhengige og tillates å virke effektivt.

Og dette viser samtidig hvorfor utvikling er så innmari vanskelig: Etableringen og opprettholdelsen av velfungerende og korrupsjonsfrie institusjoner må gjøres internt. Institusjonene må skapes i og av samfunnene selv.

I fjor kom professor Øyvind Østerud inn på dette i sin spalte i Aftenposten:

«Mange fattige land kan vise til en betydelig økonomisk vekst, samtidig som avstanden mellom fattige og rike øker. Veksten kommer et fåtall til gode. Fortsatt bidrar for mye av bistanden fra den rike verden til å forsterke problemet.

Skjev fordeling følger av svake eiendomsrettigheter, et korrupt rettsvesen og lokale og nasjonale eliter som først og fremst ivaretar sine egne interesser. Bistand har befestet korrupte regimer og gjort regjeringer uavhengig av støtte fra sin egen befolkning. Samtidig er bistanden forretning for en stadig voksende konsulentbransje og bistandsindustri.»

De som mest detaljert har kartlagt og argumentert for institusjonsbyggingens betydning er nok likevel Daron Acemoglu og James Robinson. Duoens utgivelse «Why Nations Fail» er rett og slett obligatorisk lesning for den som vil til bunns i problematikken. Boka er blitt omtalt i blant annet Minerva og Bergens Tidende:

Avslutningsvis på denne regla, noen poenger fra filosofen Dan Moller (og dermed legger vi om til engelsk):

Moller musters economic data to suggest that blatant injustices barely show up in the overall trajectory of economic growth in most countries over long periods of time. Specifically, Moller appeals to “the Great Divergence,”

(…) The basic idea is that rich countries got rich by pulling away from poor countries, not by making other countries poor. For the longest stretch of human history, most people lived in what we would today consider to be extreme poverty. However around the 18th century, some European countries started to diverge away from this low baseline. Eventually countries like Japan followed suit, and more recently, Hong Kong and China. On the other hand, today’s poor countries did not become poor for the most part (Zimbabwe and Venezuela are good counterexamples). Rather they remained poor.

(…) Moller’s main argument is that if we get rich because of good political institutions, or because we live in a culture that encourages social and scientific experimentation, we are not doing wrong to others – even if none of us can take credit for the contributions or our ancestors. When people in one country create the conditions for endogenous economic growth they do not thereby cause people in other countries to fail to do so. If anything, over the long run, one country’s success makes it more likely that other countries will follow suit.

(…) we shouldn’t automatically assume that wealth disparities across the world are unjust and that the developed world owes aid as a matter of justice. This is because the best way to make sense of the Great Divergence is that certain economic and political institutions, namely those that facilitated economic growth, arose in some countries and not others. Thus perhaps the benevolent among us should also try to encourage – by example rather than force – the development of such institutions in places where they do not exist.