Når det svikter på øverste nivå.

Politiske skandaler kommer i mange tapninger, og det er ikke gitt at syndebukken står for den verste overtredelsen.

Den første filmartikkelen jeg har på trykk i 2019 går i kjødet på temaet «politiske skandaler», og byr bl.a. på en nærmere presentasjon av 8 filmtitler. Innledningen starter slik:

«Monkey Business». Gary Hart var mannen som skulle bli amerikansk president. Han hadde den riktige fremtoningen, med en passe blanding av karisma, seriøsitet, veltalenhet og profilert budskap. Han var en lederfigur, som allerede hadde gjort det overraskende godt i nominasjonskappløpet til 1984-valget, hvor han vant flere delstater i primærvalget enn Walter Mondale: 26 mot 22. Mondale endte likevel opp som demokratenes presidentkandidat takket være seieren i de store delstatene New York, Illinois og Texas. Men selve presidentvalget tapte han.

1988 måtte bli Harts år, mente «alle». Men på oppløpssiden, i 1987, kollapset kandidaturet på forbausende og skandaleombrust vis. Det skjedde etter at avisen The Miami Herald skrev om Harts påståtte utenomekteskapelige forhold til fotomodellen Donna Rice, blant annet om bord i en yacht med det usedvanlig illustrerende navnet «Monkey Business».

Medieskifte? Filmen om denne affæren, Jason Reitmans «The Front Runner», hvor Hugh Jackman spiller hovedrollen, hadde premiere i USA 21. november og er meldt på norske kinoer i løpet av vinteren. Sara Paxton har rollen som Donna Rice, mens Vera Fermiga spiller Harts kone, Oletha.

Enkelte kommentatorer har i retrospekt ment å se Hart-avsløringen som et uttrykk for et skifte i datidens mediedekning – i retning av økt oppmerksomhet rundt private skandaler, muligens på bekostning av egentlige politiske skandaler. Men når det personlige (og private) blir politisk, kan det gi seg slike utslag.

Det tvinger likevel frem spørsmålet om (ny)moralismens mobiliserende kraft på den politiske arenaen er for stor – og om den i det hele tatt har noe der å gjøre.

Dette er spørsmål som kanskje har enda større aktualitet i vår egen tid – preget av polarisering, algoritmegenererte medievaner, frontlinjer formulert av identitetspolitiske tendenser og desentraliserte nettkampanjer.

Rykter og påstander har aldri vært lettere å spre, eller vanskeligere å tilbakevise, samtidig som skillet mellom aktørenes private og offentlige persona er blitt mer flytende, og politikerrollen mer performativ.

Resten kan leses i januarutgaven av Aftenposten Innsikt.