På vei.

Reisen er antagelig fortellernes eldste tema. Sannsynligvis fordi den er en perfekt metafor på forandring og livets gang.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt er som vanlig temafokusert, og denne gangen er det «reise» som er fellesnevneren for filmene som omtales. Aktualitetsknaggen er en liten japansk produksjon (med den internasjonale tittelen «Vision»), som handler om både ytre og indre reiser – en ganske typisk sammenstilling for fortellinger av dette slaget. Her et utdrag fra innledningen på saken:

Globetrotter på leting. Den japanske filmskaperen Naomi Kawase opererer i et terreng som ligger langt unna megabudsjetterte blockbustere. Produksjonene hennes sirkler heller inn dypt personlige temaer og erfaringer, gjerne med spirituelt tilsnitt, og iscenesetter dem i en hybridform hvor dokumentariske grep blandes med fiksjon.

Slikt blir man ikke verdensberømt av. Men i sin siste film, «Reisen til Yoshino», får hun god drahjelp foran kamera. Der finner vi nemlig den franske filmstjernen Juliette Binoche. Hun spiller Jeanne, en erfaren globetrotter og reiseskribent, som er kommet til Yoshinofjellene i Japan. Det er tilfeldigvis også hjemtraktene til Kawase.

Målet til Jeanne er å spore opp en sjelden plante med unike medisinske egenskaper. Hun får bistand i letingen fra skogvokteren Satoshi (Masatoshi Nagase), selv om språkforskjellene er avgrunnsdype. Men denne reisen skal også bli en ferd inn i deler av Jeannes fortid.

Filmen får norsk kinopremiere 26. april.

 

Perfeksjonisten.

Selvportrett av Stanley Kubrick fra 1949. Foto: Wikicommons/LOOK Magazine Collection/Library of Congress.

Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick. I dag er det 20 år siden han døde.

I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. «2001 – En romodyssé» hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.

Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, «Waterloo», ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.

«Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme», har Sydney Pollack sagt om Kubrick.

Best i verden, men hvordan?

Kong Frederik 3. malt av Wolfgang Heimbach. Foto: Wikicommons

Norden er best! Det er ingenting å diskutere. Hvorfor kan ikke resten av verden bli mer som oss? Hva vil det kreve?

Bruk gjerne en liten time på denne ordvekslingen om temaet. Den er både fyndig, opplysende og morsom. Hilde Sandvik har samlet Harald Eia, svenske Lars Trägårdh og danske Tine Aurvig-Huggenberger til samtale. Anbefalt!

Men altså, hvordan la vi grunnlaget for å bli klodens beste samfunn? Mange årsaker, selvsagt. En drøss. Og de måtte samvirke over en lengre periode. Lag på lag med historiske prosesser som skapte særlige forutsetninger og gradvis styrket visse institusjonelle og sosiale særtrekk.

La meg zoome inn på én delforklaring, som ikke nevnes i programmet (det presenterer mange andre, gode, nyere forklaringer). Og mitt innspill kan selvfølgelig også spores til historiske prosesser. Det er sogar et fint eksempel på en tilsynelatende paradoksal bieffekt.