Perfeksjonisten.

KubrickForLook

Selvportrett av Stanley Kubrick fra 1949. Foto: Wikicommons/LOOK Magazine Collection/Library of Congress.

Mange liker å kalle seg perfeksjonister. Men det var bare én Stanley Kubrick. I dag er det 20 år siden han døde.

I 1968 gikk mesterregissøren Stanley Kubrick med store planer – igjen. «2001 – En romodyssé» hadde akkurat hatt premiere, og nå bestilte Kubrick flere hundre bøker om Napoleon til sitt kontor i London. En professor i historie ved Oxford ble leid inn som konsulent, og all research ble systematisert i en slik grad at Kubrick fikk vite selv hva slags vær det hadde vært på de ulike dagene i Napoleons liv.

Alle visste at prosjektet ville kreve noe vanvittig med ressurser, så da en annen Napoleonfilm, «Waterloo», ble en dundrende fiasko, trakk investorene seg. Dermed gikk vi glipp av det som kanskje kunne ha blitt filmhistoriens mest storslåtte Napoleonbiografi. Det som iallfall er sikkert er at vi gikk glipp av en storfilm fra perfeksjonisten Kubrick.

«Det finnes mange i vår bransje som påstår at de er perfeksjonister. Det er en slags omskriving for at man er en krevende jævel. Men Stanley var den første virkelige perfeksjonisten jeg har møtt. Han klarte simpelthen bare ikke å ta en snarvei. Han kunne ikke vike en tomme», har Sydney Pollack sagt om Kubrick.

Regissørens fokus på detaljer er berømt. Det gjaldt like mye i privatlivet som under filminnspillinger. Da den ene datteren fikk ansvaret for hjemmet mens far var bortreist ble hun blant annet gitt en 15 siders inngående instruks om dyreholdet. Her kunne hun blant annet lese hvordan slåsskamper mellom familiens to katter skulle løses.

Kubrick fremstår fremdeles som en gåte. Og det er ikke så merkelig, med tanke på hvordan han avskydde oppmerksomhet. Gjennom hele karrieren slo han vakt om sitt eget privatliv og forsøkte å gli inn i en slags anonymitet.

Så dyktig var Kubrick i å unngå pressefotografene at folk i enkelte perioder ikke visste hvordan han så ut. Og det utnyttet han. Det hendte at han selv åpnet døren, når folk ringte på og spurte etter Kubrick. «Beklager! Han er ikke inne», løy mesterregissøren.

Han ble født i New York 26. juli 1928. Faren var lege, så Stanley fikk en relativt privilegert oppvekst. Han leste mye, men noen skoleflink type var han ikke. Skolekameraten Steven Marcus har fortalt følgende historie om Kubrick:

«Andre uka etter skolestart spurte Stanley meg om han kunne skrive av leksene jeg hadde gjort. Jeg sa ja. Neste dag spurte han om det samme. Og neste dag der igjen. Det samme gjentok seg hver eneste dag. Tilslutt, etter 10 dager, tok jeg mot til meg og spurte ham; ‘Stanley! Hvorfor gjør du ikke leksene dine?’ Og han svarte helt rolig: ‘Jeg er ikke interessert.’ Det var ikke det at han var dum. Han var virkelig bare ikke interessert.»

Fotografi derimot, var noe Kubrick brant for. Allerede som 16-åring fikk han sitt store gjennombrudd, da han solgte et bilde til Look, USAs ledende fotoreportasjemagasin. Nå ble den slappe skoleeleven en profesjonell fotograf. De neste årene tok han tusenvis av bilder for Look.

I kjølvannet av en reportasje om bokseren Walter Cartier, laget Kubrick også en dokumentarfilm om ham; «Day of the Fight». Erfaringen ga ham blod på tann. Han sluttet i Look, og startet sitt eget lille filmproduksjonsselskap. Etter et par korte dokumentarer fikk han faren til å ta ut sin livsforsikring og investere pengene i sønnens spillefilmdebut, «Fear and Desire».

Snøballen var satt i bevegelse. Etter to lavbudsjettfilmer, «Killer’s Kiss» og «The Killing», tok det av. Den neste produksjonen, «Paths of Glory», kunne skilte med navn som Kirk Douglas på rollelisten. Hollywood ventet. Douglas sørget i neste omgang for at Kubrick fikk regijobben på eposet «Spartacus».

Men ambisjonene hans var større enn å forbli Hollywoods nye yndling. Kubrick ønsket å beholde fullstendig kontroll over filmene han laget. Samtidig ønsket han å fortelle historier som gjorde mer enn å underholde.

«Dr. Strangelove» tok for seg trusselen om atomkrig i form av en satire. Med klodens morsomste mann, Peter Sellers, i tre roller, var suksessen sikret. Under selve innspillingen hendte det at Kubrick tok fri fra jobben som regissør, eller i det minste som skuespillerinstruktør, når Sellers skulle på settet. I stedet lot han sette opp så mange kameraer han kunne, og slapp den britiske galningen løs. Mens Sellers briljerte og improviserte, lå regissøren på gulvet og ristet av latter.

Det er blitt sagt at en typisk Kubrickfilm gjerne ble møtt med lunkne omtaler etter premieren, men fikk klassikerstatus 10 år senere. Det gjaldt i aller høyeste grad «2001». Alle var enige om at Kubrick hadde satt en ny teknisk standard for science fiction-filmer, men han forvirret også store deler av publikum, mottok kritikerslakt og ble latterliggjort. Reaksjonene skulle bli enda verre neste gang.

Etter at storprosjektet «Napoleon» ble lagt på hyllen tok nemlig Kubrick for seg Anthony Burgess voldsomme fremtidsvisjon «A Clockwork Orange». Filmen fikk kjapt skylden for å inspirere til grove voldsforbrytelser. Kubrick ble utsatt for utrolige angrep i media, både på redaksjonelle sider og i leserbrev. Snart virket det som om alle voldsforbrytelser i Storbritannia hadde sine røtter i «A Clockwork Orange». Drapstrusler strømmet på. Det endte med at Kubrick trakk filmen tilbake i Storbritannia.

Det er skrevet tusenvis av sider om Stanley Kubricks stil og egenart som regissør. Men mye tyder på at han selv ikke brukte mye tid på å analysere seg selv. Malcolm McDowell, som spilte sitt livs rolle i «A Clockwork Orange», spurte Kubrick: «Hvordan regisserer du? Hva er din stil?» Kubrick svarte på sitt sedvanlige rolige vis: «Jeg vet ikke. Jeg vet aldri hva jeg vil. Men jeg vet hva jeg ikke vil.»

Kubrick fortsatte å gå over grensene rent teknisk. Til «Barry Lyndon» skaffet han til veie ekstremt lysfølsom optikk, opprinnelig utviklet for NASA, fordi han ønsket å bruke stearinlys som eneste lyskilde.

En av de mer slitesterke mytene om Kubrick er at filmene hans kostet mye, fordi han brukte så lang tid på å spille dem inn. Dette er feil. Selv om han ofte brukte ekstremt lang tid, jobbet han alltid med en minimal stab. På den måten ble ikke filmene hans store tapssluk.

Kubrick ønsket å lage flere filmer enn de han rakk. Han var en småle frustrert over sin egen minutiøse arbeidsmetode. «Napoleon» var bare ett av prosjektene han måtte skrinlegge. I mange år gikk han med planer om å lage en film om Holocaust. «Wartime Lies» av Louis Begley ble bearbeidet under tittelen «Aryan Papers». Men akkurat da Kubrick var fornøyd med manuset, kom nyheten om at Steven Spielberg hadde begynt innspillingen av «Schindlers liste». Kubrick mente at likhetene var for mange, og avbrøt «Aryan Papers».

Dermed ble «Eyes Wide Shut» Kubricks siste film. Den hadde premiere 1. mars 1999. En uke senere døde han. Det var nesten som om han hadde hatt regien på sin egen avskjed også.

(Opprinnelig publisert i magasinet «Mann» i 2003.)

 

Reklamer