Den som vil fly, bør forberede seg på både takeoff og landing.
«So, you wanna be a rock’n roll star?» I så fall bør du legge en tentativ plan som omfatter hverdagen også etter at du har slått igjennom. For suksess kan være en tung bør å bære. Ikke alle rygger tåler det.
Dette er bare ett av de implisitte rådene som den eviggrønne minisjangeren artistfilmer regelmessig disker opp med. Og det er denne sjangeren som er tema for månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt, hvor jeg forsøker å fange inn flere av aspektene som preger artistskildringer (faktabaserte og fiktive) i spillefilmformatet.
Artikkelen begynner slik:
X-faktoren. «Flaks er ikke tilfeldigheter. Flaks oppstår når muligheter møter forberedelser», har den amerikanske filmprodusenten Robert Evans sagt. Med andre ord, et veløvd talent trenger bare en scene. Men den rette anledningen må nok aktivt oppsøkes, og talentet bør helst bistås av en ekstra dimensjon i fremføringen: den mystiske x-faktoren.
I Dexter Fletchers «Rocketman» (som får premiere 29. mai) om Elton Johns karriere, mottar han som egentlig het Reginald Dwight (Taron Egerton), en velskolert backingpianist og student ved intet mindre enn The Royal Academy of Music, et godt råd fra en svart soulsanger når han spør om hvordan han kan slå igjennom: «Du må drepe personen du ble født som, slik at du kan bli personen du ønsker å være», lyder selvrealiseringstipset.
For den bebrillede musikknerden Reginald innebærer dette å ta noen grep som gir ham en mer iøynefallende og spektakulær fremtoning. Påfugleffekten omfavnes. Han endrer også navn, til Elton John. Filmen skildrer deretter hvordan karrieren tar av og verden erobres av mannen bak tangentene.
Stjerneglansen. «Rocketman», som for øvrig markedsføres som en «musikalsk fantasi» snarere enn en tradisjonell artistbiografi, er foreløpig siste tittel ut i en fersk bølge med filmer om musikere.
Resten får du lese i maiutgaven av Aftenposten Innsikt.
huzzah features 