Villmenn & menneskedyr.

De trender på animasjonsfronten: sasquatch, yeti og andre apemennesker. Men også villmannen har sin kulturhistorie.

Min nyeste filmartikkel skjeler til en litt bredere kulturhistorie, og tar bl.a. for seg hva funksjonen til monstrene er. Men lenge før vi kommer dit, står aller først én og annen animasjonsfilm i fokus. Slik innledes saken:

Animerte apemennesker. Sir Lionel Frost tas ikke på alvor av sine oppdagerkollegaer. Han er kryptozoolog, hvilket vil si at han saumfarer kloden på jakt etter mytiske vesener – som ergerlig nok bare forblir like mytiske. Helt inntil et brev høyst uventet leder Sir Frost til en lys levende sasquatch (bigfoot).

Det viser seg at den digre, hårete humanoiden både kan ordlegge seg og har egne motiver for kontakten med oppdageren. Herr Link som han heter trenger nemlig hjelp til å finne slektninger på andre siden av kloden – i Himalaya.

Slik begynner den siste filmen fra animasjonsselskapet Studio Laika, «Mysteriet Herr Link», som har norsk premiere 14. juni. Butlers film kommer i hælene på fjorårets «Smallfoot», som snudde utgangspunktet på hodet ved å la handlingen utspille seg i et yetisamfunn – hvor mennesket var det mytiske vesenet ingen hadde sett.

I oktober er det duket for nok en utflukt i samme terreng, da siste opus fra DreamWorks får premiere. «Den avskyelige snømannen» bekrefter dermed trenden: På animasjonsfronten er bigfoots og yetier rett og slett in akkurat nå.

Busemann og følgesvenn. Disse produksjonene er jo familiefilmer med en humoristisk grunntone, hvor det først og fremst er det umake vennskapet som står i fokus. Men de kryptozoologiske apene er ikke nykommere på kinolerretet, og er blitt skildret på temmelig ulikt vis.

Tross alt, begrepet «bigfoot-film» assosieres nok primært med «monsterfilm». Skapningene har så definitivt agert busemenn i b- og c-produksjoner som «The Legend of Boggy Creek» (1973) og «Abominable» (2006), eller vært utrivelig selskap i found footage-grøssere som «Willow Creek» (2013) og «Exists» (2014).

Samtidig finnes langt mer sympatiske fremstillinger, noe som begynte allerede med «The Abominable Snowman» fra 1957.

Resten står å lese i juniutgaven av Aftenposten Innsikt.

Oppdatert 25. juni: Nå også tilgjengelig på hjemmesiden til Innsikt.

 

Reklamer

Japan unngikk økologisk katastrofe.

Montanus-Meireki-Fire-Edo

Nederlandsk illustrasjon av Meireki-brannen i 1657. Foto: Wikicommons

Midt på 1600-tallet stod Japan på nippet til å bli fullstendig avskoget. En katastrofebrann vekket landets leder.

I perioden etter 1450 hadde Japan vært gjennom flere interne kriger, men det var etter at freden «brøt ut» at rovdriften på skogene antok farlige dimensjoner.

Etter drøye 150 år med borgerkrig førte nemlig den nye fredstiden til en befolknings-eksplosjon, som igjen drev opp etterspørselen etter mat og råvarer. Freden medførte også at man konkurrerte på andre måter: Byggevirksomhet og jordbruk ble prioriterte nøkkelaktiviteter. Årene fra 1570 til 1650 var preget av en byggeboom uten like.

Konsekvensen var at skogen ble hugget ned, og snart økte jorderosjonen i omfang. Føydalherrene reagerte på utviklingen med å krangle og konkurrere om de stadig minkende skogressursene. Samtidig gikk Japan inn i en periode hvor landet aktivt sørget for å isolere seg fra omverdenen. I 1638 forbød shogunen Tokugawa Iemitsu skipsbygging. Målsettingen var isolasjon. Han kastet senere ut alle utlendinger.

Summa summarum betydde disse utviklingstrekkene at Japan rundt 1650 stod på terskelen til en økologisk katastrofe. Les videre