Japan unngikk økologisk katastrofe.

Montanus-Meireki-Fire-Edo

Nederlandsk illustrasjon av Meireki-brannen i 1657. Foto: Wikicommons

Midt på 1600-tallet stod Japan på nippet til å bli fullstendig avskoget. En katastrofebrann vekket landets leder.

I perioden etter 1450 hadde Japan vært gjennom flere interne kriger, men det var etter at freden «brøt ut» at rovdriften på skogene antok farlige dimensjoner.

Etter drøye 150 år med borgerkrig førte nemlig den nye fredstiden til en befolknings-eksplosjon, som igjen drev opp etterspørselen etter mat og råvarer. Freden medførte også at man konkurrerte på andre måter: Byggevirksomhet og jordbruk ble prioriterte nøkkelaktiviteter. Årene fra 1570 til 1650 var preget av en byggeboom uten like.

Konsekvensen var at skogen ble hugget ned, og snart økte jorderosjonen i omfang. Føydalherrene reagerte på utviklingen med å krangle og konkurrere om de stadig minkende skogressursene. Samtidig gikk Japan inn i en periode hvor landet aktivt sørget for å isolere seg fra omverdenen. I 1638 forbød shogunen Tokugawa Iemitsu skipsbygging. Målsettingen var isolasjon. Han kastet senere ut alle utlendinger.

Summa summarum betydde disse utviklingstrekkene at Japan rundt 1650 stod på terskelen til en økologisk katastrofe.

Monopoliserte skogen
Den avgjørende varskohendelsen ble Meireki-brannen i 1657, da kanskje så mye som 70% av hovedstaden Edo brant ned. Cirka 100 000 mennesker omkom i denne katastrofen.

Etter brannen ble det ubønnhørlig avslørt hvor lite trevirke og hvor få trær som faktisk var igjen.

På dette tidspunktet grep den nye shogunen, Tokugawa Ietsuna (eldste sønn av Iemitsu), inn. Han bestemte at skogen var hans eiendom. Skogressursene ble rett og slett monopolisert. Ingen andre fikk røre et eneste tre. Dermed unngikk landet katastrofen og fikk reversert den negative utviklingen.

Treplantingsprogrammer ble iverksatt, og håndbøker i skogbruk ble laget. Japanerne unngikk også slitasje på skog og utmark ved ikke å drive saue- og geitehold.

Faren for avskoging var ellers bare ett problem som japanerne løste i denne perioden. Utfordringer knyttet til stor befolkning, knappe energiressurser, begrenset jordbruksareal og ferskvannsressurser ble også håndtert.

Nye løsninger
På grunn av knapphet på tre som kilde til materialer og brennvirke, måtte japanerne finne praktiske løsninger som ikke trengte mye materialer eller høyt energiforbruk.

Ett av svarene ble multiformløsninger. Det mest berømte eksemplet er skyveveggene i japanske hus. Huskonstruksjonene ble også generelt lettere og mindre massive.

Energieffektive matlagingsmetoder ble oppfunnet, bl.a. i form av små, bærbare kullovner.

Bruken av metall, som er svært energikrevende å produsere, måtte minimeres. Dermed kom man opp med løsninger, for eksempel for spader og redskaper, der trevirke ble dekket av et tynt metallag på de strategiske stedene. Man sparte inn der man kunne.

Befolkningsveksten kom også under kontroll. Mellom cirka 1720 og 1830 var det bortimot nullvekst i Japan.

Samtidig må det nevnes at ikke alle tiltak var like entydig naturvennlige eller positive. Omleggingen til kull er allerede nevnt. I tillegg gikk man igang med å utnytte fisket i langt større grad, og «outsourcet» en god porsjon av ressursbruken på bekostning av minoritetsfolket ainu.

(Opprinnelig publisert på nettsiden til Levende Historie)