Upassende forhold.

Kjærlighet gjør blind, sies det. Men store aldersforskjeller mellom partnere vekker ofte sterke reaksjoner. Da stikker romansen i øynene.

Ny måned, ny filmartikkel i Aftenposten Innsikt. Her er innledningen på septemberutgavens filmblikk på temaet upassende forhold:

«Dronningen». Anne (Trine Dyrholm) er en av disse som har alt: Suksessfylt karriere som jurist med eget advokatfirma. Vakkert hus på standsmessig adresse. Kjekk legemann. To fine døtre. Hun kan tilsynelatende krysse av i alle boksene som indikerer vellykkethet, og oser full kontroll. Det er henne tittelen på May el-Toukhys film, «Dronningen» (premiere 30. august), er myntet på.

Men så flytter ektemannens sønn fra et tidligere forhold, tenåringen Gustav (Gustav Lindh), inn hos dem. Og Anne mister gradvis kontrollen. Hun blir grenseoverskridende i relasjonen til den utagerende unggutten, og vikler seg inn i et forhold som kan koste henne alt om det avsløres.

Ikke bare er affæren usedvanlig pikant. Annes spesialfelt som advokat er å representere voldtektsofre og misbrukte mindreårige, og overfor Gustav er hun manipulerende over en lav sko. Dette kan få store karrieremessige konsekvenser.

Lolitaer & lolitoer. Den danske forførersken er foreløpig siste manifestasjon av en omdiskutert figur som kommer i både mannlige og kvinnelige utgaver. Filmhistorisk ble denne typen for alvor introdusert i to filmer på 1960-tallet:

Først ut var Stanley Kubricks versjon av Vladimir Nabokovs kontroversielle roman «Lolita» (1962), hvor den middelaldrende «nymfe-beundreren» Humbert Humberts (James Mason) utvikler en suspekt fascinasjon for 12-åringen Dolores.

Tittelrollen ble spilt av den velutviklede 14-åringen Sue Lyon, et bevisst valg for å dempe provokasjonen. I tillegg er iscenesettelsen preget av subtile antydninger. Filmen blir aldri eksplisitt. Den brøt uansett et tabu, og alle regissører som senere har våget seg på å skildre forhold mellom ungdom og voksne, står således i gjeld til Kubrick.

Fem år senere kom Mike Nichols «Manndomsprøven» (1967). Her hadde juniorpartneren nådd myndighetsalderen, men fortellingen om 21-årige Benjamin Braddocks (Dustin Hoffman) nølende romanse med Mrs. Robinson (Anne Bancroft), en venninne av foreldrene hans, er like fullt en epokegjørende film.

«Manndomsprøven» etablerte en slags kjønnsbalanse i rollegalleriet, og viste at også kvinner kan være pådrivere bak upassende forhold.

Les resten i Aftenposten Innsikts septembernummer.

 

Befolkningseksplosjonen begynte for 2000 år siden (!)… men er den snart over?

Velstand i imperiet: «The Consummation of Empire» av Thomas Cole, 1836. Foto: Wikicommons

Det var ikke opplysningstiden og den industrielle revolusjonen som la fundamentet for befolkningseksplosjonen, men Romerriket, mener en Oxford-forsker. Og befolkningsimplosjonen, den kommer i dette århundret, lyder det fra et par ferske bokutgivelser.

I løpet av de siste 200 årene har vi mennesker doblet antallet vårt 7 ganger. I 2011 passerte klodens befolkning 7 milliarder. I følge FNs befolkningsprognoser vil vi runde 9 milliarder om 31 år, og i 2100 kan det være 11 milliarder av oss.

Det er dette som er den berømte befolkningseksplosjonenen.

Siden det var for rundt 200 år siden at det virkelig tok av, er det også vanlig å lete etter grunnlaget for den eksplosive folkeveksten innenfor samme epoke. Dermed er det gjerne opplysningstiden og den industrielle revolusjonen som blir utpekt.

Men i følge Oxford-antropologen Aaron Stutz er dette villedende. I stedet må vi kikke mye lenger tilbake i historien; helt tilbake til tidsrommet 0-500 e.Kr.

Det var nemlig i Romerriket at selve fundamentet for den fremtidige befolkningseksplosjonen ble lagt, mener professoren.