Befolkningseksplosjonen begynte for 2000 år siden (!)… men er den snart over?

Thomas_Cole_-_The_Consummation_of_the_Empire_-_WGA05143

Velstand i imperiet: «The Consummation of Empire» av Thomas Cole, 1836. Foto: Wikicommons

Det var ikke opplysningstiden og den industrielle revolusjonen som la fundamentet for befolkningseksplosjonen, men Romerriket, mener en Oxford-forsker. Og befolkningsimplosjonen, den kommer i dette århundret, lyder det fra et par ferske bokutgivelser.

I løpet av de siste 200 årene har vi mennesker doblet antallet vårt 7 ganger. I 2011 passerte klodens befolkning 7 milliarder. I følge FNs befolkningsprognoser vil vi runde 9 milliarder om 31 år, og i 2100 kan det være 11 milliarder av oss.

Det er dette som er den berømte befolkningseksplosjonenen.

Siden det var for rundt 200 år siden at det virkelig tok av, er det også vanlig å lete etter grunnlaget for den eksplosive folkeveksten innenfor samme epoke. Dermed er det gjerne opplysningstiden og den industrielle revolusjonen som blir utpekt.

Men i følge Oxford-antropologen Aaron Stutz er dette villedende. I stedet må vi kikke mye lenger tilbake i historien; helt tilbake til tidsrommet 0-500 e.Kr.

Det var nemlig i Romerriket at selve fundamentet for den fremtidige befolkningseksplosjonen ble lagt, mener professoren.

Stutz påpeker at imperiets politiske og sosiale organisering også førte til at de økonomiske forholdene gjorde det mulig for et større sjikt av innbyggerne i riket å brødfø familiene sine.

Organiseringen av samfunnet førte til at ressurstilgangen både ble større og noe mer jevnt fordelt enn tidligere. Et større antall mennesker fikk muligheten til å utøve større kontroll over eget liv.

Dette må imidlertid ikke tolkes dit hen at livet for den jevne mann og kvinne var langt og preget av luksus. Tvert imot døde de fleste av imperiets innbyggere mens de fremdeles var i 20- eller 30-årene, og livet kunne være både slitsomt og usunt.

Poenget er likevel at de sosiale og økonomiske rammene som Romerriket tilbød hevet det generelle velstandsnivået akkurat så mye at langt flere enn tidligere kunne starte familie, og at flere av barna fikk vokse opp.

Resultatet ble at menneskeheten passerte en viktig demografisk terskel i løpet av disse århundrene. Selv om Romerriket gikk under, ble effekten av den demografiske revolusjonen videreført i århundrene som fulgte.

Population_curve_10000_2000

En graf over verdens befolkning de siste 10 000 årene. Legg merke til platået som vokser fram rundt år 0. Foto: Wikicommons

Grunnen til at befolkningstallene tok av helt i kjølvannet av den industrielle revolusjonen, er at også levetiden begynte å øke dramatisk på denne tiden, parallelt med at dødeligheten begynte å synke p.g.a. fremskritt innen legevitenskapen og allmenn hygiene.

Dermed kom forsterkende faktorer inn i bildet.

Men selve grunnlaget for at befolkningseksplosjonen i det hele tatt kunne finne sted, ble altså lagt rundt 2000 år tidligere.

Befolkningsbekymringen.
Uansett om man er enig eller uenig med Stutz, befolkningsveksten gjør mange nervøse. Bekymringen knyttet til forestående ressursmangel osv. har vært mer eller mindre konstant siden Thomas Malthus presenterte sine argumenter.

Mye har vært skrevet og sagt om dette siden da. Vi trenger ikke repetere så mye av det. Dette er velkjent tematikk. (Hvis du likevel vil ha en dose av denne debatten kan du jo alltids google «Paul Ehrlich» og «Norman Borlaug».)

Når det gjelder (u)balansen mellom befolkningstall og (mat)ressurser i en spesifik norsk kontekst, skal vi nøye oss med å nevne disse innspillene:

Økonomen og statsviteren Sten Sparre Nilson antok allerede i 1953 at den optimale befolkning for Norges del lå på et sted mellom 3,5 og 4,5 millioner. Og dette var altså «1953-nordmenn», ikke «2019-nordmenn». (Begrepet «1953-nordmann» er lånt – i en modifisert form – fra en kronikk i Harvest, hvor biologen Ola Vestre påpeker følgende: Når vi sammenlikner verdens befolkningstall i dag med hvor mange vi var i 1970, viser de rene sifrene at kloden er gått fra å romme 4 milliarder homo sapiens til rundt 7,7 milliarder. Men den sammenlikning halter voldsomt i et bærekraftig perspektiv. Et 2018-menneske forbruker og forurenser nemlig to til tre ganger mer, så på 50 år er vi i realiteten blitt mer enn 20 milliarder 1970-mennesker. Vestre bekymrer seg ikke for befolkningsantallet som sådan. Det er det økologiske fottrykket som er viktig.)

På 70-tallet mente økonomen Odd Aukrust at Norge allerede hadde passert det optimale folketallet. (Vi rundet 4 millioner i 1976) I forbifarten (og dermed mest etter hukommelsen) har jeg også sett beregninger som angir ca. 3 millioner som et slags bærekraftig tak på befolkningen her i landet.

«Fasiten» vil jo variere med hvilke faktorer man vektlegger, men det kan være verdt å merke seg følgende: I 2016 ble det beregnet at Norges reelle selvforsyningsgrad (av matressurser) var 38%. I 2017 var den 42%. Den ligger visst og dupper rundt de 40%.

Så lenge vi har muligheten til å importere mat og andre livsnødvendigheter går det greit, men hva skjer om det internasjonale handelssamkvemet går i stå pga alvorlige kriser eller konflikt? Hva om krisen blir langvarig?

I fjor ble det lagt fram en rapport fra Norsk Institutt for bioøkonomi («Klimarisiko og norsk matproduksjon») som viser at truslene mot matsikkerheten er økende og større enn tidligere antatt. Det gjelder vår egen matproduksjon, men i enda større grad de globale forsyningene.

I følge SSB skal visst befolkningen her i landet øke til 6,5 millioner innen 2060 (hovedalternativet). Om Nilson og Aukrust fortsatt hadde vært i live hadde de antakelig vært en smule bekymret.

Befolkningstall_stater_europa_anno_1815

Cirka innbyggertall i europeiske stater i 1815.

Befolkningsstagnasjonen.
Men hvor er vi på vei? Hvor mange barn ønsker dagens kvinner egentlig å sette til verden? Dette høyst konkrete spørsmålet ønsket journalisten John Ibbitson og sosiologen Darrell Bricker å få svar på. Og innspillene fra intervjuede kvinner i 26 land er samstemte: 2 barn holder! Dette gjøres rede for i Ibbitson og Brickers bok «Empty Planet», som driver tesen at verden i realiteten kan stå på terskelen til en befolkningsstagnasjon, etterfulgt av en befolkningsimplosjon. I et intervju med Wired henviser forfatterne også til den østerrikske demografen Wolfgang Lutz, som mener verdens befolkning i 2100 sannsynligvis vil ligge et sted mellom 8 og 9 milliarder.

«Empty Planet» er den ene av to bøker som anmeldes sammen i denne artikkelen i Foreign Affairs, signert Zachary Karabell. Den andre boken er demografen Paul Morlands «The Human Tide».

Anmeldelsen er grundig og spekket med interessante perspektiver. Herved definert som anbefalt lesning fra min side! Jeg runder av med et utdrag fra Karabells tekst, hvor jeg har smørt på litt fet skrift enkelte steder:

Today, the UN predicts that global population will reach nearly ten billion by 2050. Judging from the evidence presented in Morland’s and Bricker and Ibbitson’s books, it seems likely that this estimate is too high, perhaps substantially. It’s not that anyone is purposely inflating the numbers. Governmental and international statistical agencies do not turn on a dime; they use formulas and assumptions that took years to formalize and will take years to alter. Until very recently, the population assumptions built into most models accurately reflected what was happening. But the sudden ebb of both birthrates and absolute population growth has happened too quickly for the models to adjust in real time. As Bricker and Ibbitson explain, “The UN is employing a faulty model based on assumptions that worked in the past but that may not apply in the future.”

(…) What is striking is that the population bust is going global almost as quickly as the population boom did in the twentieth century. Fertility rates in China and India, which together account for nearly 40 percent of the world’s people, are now at or below replacement levels. So, too, are fertility rates in other populous countries, such as Brazil, Malaysia, Mexico, and Thailand. Sub-Saharan Africa remains an outlier in terms of demographics, as do some countries in the Middle East and South Asia, such as Pakistan, but in those places, as well, it is only a matter of time before they catch up, given that more women are becoming educated, more children are surviving their early years, and more people are moving to cities.

(…) The implications of the coming population bust occupy a large portion of Bricker and Ibbitson’s book, and they should occupy a much larger portion of the collective debate about the future and how to prepare for it. The underlying drivers of capitalism, the sense that resource competition and scarcity determine the nature of international relations and domestic tensions, and the fear that climate change and environmental degradation are almost at a doomsday point—all have been shaped by the persistently ballooning population of the past two centuries. If the human population is about to decline as quickly as it increased, then all those systems and assumptions are in jeopardy.

(…) Whether the concomitant greening of the world will happen quickly enough to offset the worst-case climate scenarios is an open question—although current trends suggest that if humanity can get through the next 20 to 30 years without irreversibly damaging the ecosystem, the second half of the twenty-first century might be considerably brighter than most now assume. The downside is that a sudden population contraction will place substantial strain on the global economic system.

(…) The future world may be one in which capitalism at best frays and at worst breaks down completely.

 

Reklamer