Hårete historie: Barten før og nå.

797px-Salvador_Dalí_1939

Salvador Dalí fotografert i november 1939. Bak kamera stod Carl Van Vechten. Foto: Wikimedia Commons/US Library of Congress.

Barten har en litt kronglete og ujevn historie bak seg. Den har ofte vært uglesett – og har sogar vært ansett som djevelsk. Men ikke i november!

I november kommer mange menn til anlegge en bart, som fort barberes vekk igjen før julestria begynner. Ideen er å skaffe kraftsaken økt oppmerksomhet. Kampanjen, som kalles «Movember» (en blanding av «mustasje» og «november»), ble startet i Australia i 2003, og har siden blitt en årlig, internasjonal foreteelse.

I eldre tider hadde mannfolkene helt andre motiver for å la barten gro.

Goterbarten
Ta for eksempel goterkongen Teoderik den store (454–526). Han entret den verdenshistoriske scenen akkurat da Romeriket gikk under, og spilte selv en aktiv rolle i den prosessen. Likevel var det mye ved romernes kultur og samfunn Teoderik likte og tok til seg. Men ett sted gikk grensen, og det var rett under nesen.

Vi kjenner ikke til avbildninger av romere med mustasjer. De er enten glattbarberte eller bærer fullskjegg. I latin fantes ikke engang et eget ord for bart.

Da Teoderik etablerte kongeriket sitt på ruinene av det romerske veldet, og fikk preget mynter med eget ansikt på, beholdt han barten. Antakelig som et synlig tegn på den gotiske identitet.

Britisk bartebølge
Noen århundrer senere kan vi konstatere at Edward «Den svarte prinsen» (1330-76), en av engelskmennenes mer berømte hærførere, må ha vært en bartemann. Det er iallfall et faktum at graven hans, som befinner seg i Canterbury-katedralen, er dekorert med en bronseskulptur av prinsen. Den viser ham liggende, ikledd full rustning og brynje, men en liten gløtt av ansiktet er synlig – med lange og fine mustasjer.

Som motefenomen slo imidlertid ikke barten gjennom før på 1600-tallet. Og det var de kongelige som ledet an.

Elisabeth 1. (1533-1603), som regjerte England i 45 år, hadde naturlig nok ikke noen mustasjer å snakke om. På hennes tid var det ellers fullskjegg som gjaldt for mennene. Men blant de mannlige monarkene som etterfulgte henne, var det særlig Karl 1. (1600-49) som inspirerte til en ny trend innen ansiktshår blant britiske aristokrater. Selv om Karl beholdt et smalt skjegg, var det den rause hårveksten på overleppen hans som virket mest iøynefallende.

Skjønt, det reddet ham ikke fra å bli henrettet.

Djevelsk hårpryd
Siden da har barten kommet og gått i ujevne motebølger, men den har også slitt med et dårlig rykte. Opprinnelig, langt tilbake i tid, skyldtes dette at den ble assosiert med et djevelsk utseende. Denne religiøse skepsisen ble etter hvert utvannet og glemt, men i nyere tid har menneskelige «djevler» – diktatorer som Hitler, Stalin, Pinochet og Saddam Hussein – bidratt til å gjøre mustasjen uglesett.

Det er også slik at mens et fullskjegg tradisjonelt har vært forbundet mannlighet, visdom og erfaring, har barten hyppig fungert som et symbol på uærlighet.

Blant annet har filmskapere jevnlig brukt illevarslende bartefasonger til å markere de tvilsomme typene i rollegalleriet. Suspekte mustasjer, ofte av den tynne sorten, har vært forbeholdt utspekulerte svindlere eller useriøse sjarmørtyper.

Kjendisbarter
Men en nøye uttenkt leppepryd kunne også fungere som et signaturtrekk, noe som var særlig interessant for den som ønsket oppmerksomhet og ikke hadde noe imot å bli oppfattet som «litt spesielle». Det beste eksemplet er kanskje den spanske kunstneren Salvador Dalì. Han er faktisk kåret til innehaver av «Historiens mest gjenkjennelige bart».

Og til tross for all skepsis: Barten har alltid maktet å gjøre et comeback – også som ansiktshår for helter. I Hollywoods gullalder var det nesten ikke mulig å se for seg ansiktene til stjerner som Clark Gable og Errol Flynn, eller eventyrhelten Zorro, uten bart. Fra 1980-tallet vil mange huske tv-serien «Magnum», hvor Tom Selleck spilte privatdetektiv med frodig mustasje og godt dametekke.

I november er det duket for nok en bartebølge, og det er intet djevelsk over det. Snarere tvert imot. «Movember» er et av høstens mest positive tiltak.

(Opprinnelig publisert i magasinet Pensjonisten)