Spøkelser i maskinene.

Vi er omgitt av teknologi som filtrerer og forlenger sanseapparatet vårt. Ikke tro at det beskytter oss fra angst, uhygge og farer!

Teaser for julemånedens filmartikkel, som innledes slik:

Nedtelling. Hvor lenge har du igjen å leve? Det spørsmålet kan appen «Countdown» besvare. Den lokker nysgjerrige ungdommer til en flørt med det morbide, og føles nok i utgangspunktet ganske ufarlig. De aller fleste av brukerne har jo mange år igjen å leve.

Men for noen blir svaret både akutt og skremmende, når appen oppgir bare dager eller timer før timeglasset renner ut. Og når prognosen i tillegg slår til, melder den panikkartede skrekken seg for fullt. Tro heller ikke at det hjelper å avinstallere programvaren. Den dukker bare opp igjen, på overnaturlig vis, og tikker ubønnhørlig videre.

Dette er plottet i Justin Decs grøsser, som får norsk kinopremiere 25. desember. Heltinnen, sykepleieren Quinn Harris (Elizabeth Lail), kommer i kontakt med det uhyggelige fenomenet via jobben. Selvfølgelig havner hun selv på appens brukerliste, og får knappe tre dager på seg til å endre skjebnen. Hvis det nå er mulig …

Sanseforlengende. Det vil være feil å si at filmkritikerne elsker «Countdown». Internasjonalt har filmen fått til dels hard medfart så langt. Men den er siste tilskudd på en interessant trend innen grøssersjangeren: Det skrekkelige har flyttet inn i teknologien vår, sågar i den teknologien som forlenger og forsterker kontakten vi har med omverdenen. Sjangeren kalles gjerne teknogrøsser …

Les resten i desemberutgaven av Aftenposten Innsikt.

 

Foredragstips.

Førvinterens store happening på Nasjonalbiblioteket er foredragsserien til professor Terje Tvedt.

Her holder han seks innlegg om noen av de virkelig store utviklingstrekkene i historien, fra de første sivilisasjonene og fram til i dag + et kikk inn i framtiden. Det hele skjer under samletittelen «Seks foredrag mot samtidens historieløshet».

Nå har han holdt to av foredragene, og de er tilgjengelig for streaming. Jeg lenker her til del 2, som nok for de fleste vil være hakket mer tilgjengelig og interessant enn «oppvarmingen» i del 1. Du kan jo alltids kikke på del 1 etterpå.

Tvedt snakker som vanlig på sin lett professorale måte, altså ikke helt fritt for avkuttede setninger hvor han tilsynelatende stanser seg selv midt i et tankesprang. Men det er noe man venner seg til underveis. Til gjengjeld synes jeg han får krydret med litt flere vittigheter enn vanlig her. (Noen Ian Morris er han fortsatt ikke, men det er jo også få forunt å besitte britens eminente sjongløregeskaper når innsikt, oversikt og humor skal kombineres.)

Allerede til onsdag er det duket for del 3 i denne serien. Da er temaet «Den moderne verdens framvekst. En ny forklaring på hvorfor England ‘vant’ og ikke Kina eller det osmanske riket». Den blir også livestreamet. I mellommtiden kan man altså gakke hen til Nasjonalbibliotekets mediearkiv for å la seg opplyse. Ha en god foredragssøndag!

 

Problembarn.

Alle ønsker seg høflige og veltilpassede barn. Eller i det minste unger som oppfører seg innenfor rimelighetens grenser. Men det er ikke alle forunt.

Månedens filmblikk i Aftenposten Innsikt rettes i retning Tyskland. Her er starten på artikkelen:

Umulig tilfelle. Benni (Helena Zengel) er ni år, og gjør barnevernet stadig mer opprådd. Jenta har hyppige raseriutbrudd, som skaper trøbbel for henne og omgivelsene både på skolen og i fosterfamiliene. Ingen av dem som har prøvd seg, har klart å håndtere de utagerende raptusene hennes. Det pleier å rakne temmelig fort.

Dessverre befinner Benni seg i et uløselig dilemma. Jentas aller sterkeste ønske er å få komme tilbake til moren, men denne «naturlige løsningen» er uaktuell. «Mutti» er ikke i en psykisk forfatning som gjør henne i stand til å være en omsorgsperson. Hun er faktisk redd sin egen datter. Siste håp for tilfellet Benni blir den nye assistenten Micha (Albrecht Schuch).

Saksbehandlerne kaller slike umulige tilfeller for «systemsprengere». Merkelappen har gitt tittel til den tyske regissøren Nora Fingscheidts første spillefilm. Og debuten har overbevist. «Systemsprengeren» mottok Sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin, og er Tysklands Oscar-kandidat i år. 1. november får den norsk kinopremiere.

Med og uten håp. Selv om filmhistorien er full av både rampunger og opprørske tenåringer (og grøssersjangeren har sin helt egen spesialøvelse med demonbesatte eller djevelske barn) har regelrette problembarn-skildringer aldri blitt særlig tallrike. Filmindustriens mantra om at en fortelling må ha en lykkelig – eller i det minste forhåpningsfull – utvikling og slutt har nok begrenset satsningen. Selv problembarn kan oppleve oppturer, men her er det en forskjell på filmer om unger som primært har det vanskelig og de som i en mer konkret forstand er vanskelige.

Les resten i Aftenposten Innsikts novemberutgave.