Tar farvel med «den hvite manns indianer».

thebody

Historien om filmskaperes skildringer av amerikanske urfolk er mer mangfoldig enn «Hollywoodindianeren».

(Den andre filmartikkelen jeg har fått på trykk i februarutgaven av Aftenposten Innsikt er en lengre, løpende tekst med filmhistorisk perspektiv.)

Sårt samtidsdrama. Spillefilmer om nordamerikanske urfolkssamfunn i dagens verden er sjelden kost, men den norsk-kanadiske «The Body Remembers When the World Broke Open» bøter litt på dette.

Den handler om et tilfeldig møte mellom to First Nations-kvinner fra hvert sitt sosiale lag: Mens Áila (Elle-Máijá Apiniskim Tailfeathers) kan regne seg blant de veltilpassede og heldige, mangler Rosie (Violet Nelson) både ressurser og trygghet.

Da Áila møter en barbeint, gråtende og nylig mishandlet Rosie på gaten, bestemmer hun seg for å ta henne med seg hjem. Filmen, som er regissert av Tailfeathers og Kathleen Hepburn, kommer på norske kinoer 7. februar.

«The Body Remembers …» følger i sporene etter andre samtidsdramaer laget av filmskapere med urfolksbakgrunn. «Smoke Signals» (Chris Eyre, 1998) og «The Business of Fancydancing» (Sherman Alexie, 2002) har vakt oppmerksomhet langt utenfor urfolks egne rekker.

Mytologiseringer. Likevel, filmfortellingene om urbefolkningen i Nord-Amerika er totalt dominert av historiske dramaer. Årsaken er selvsagt westernsjangeren, som nesten har monopolisert tematikken. Den har også lagt et tykt lag av mytologi over folkene som skildres. Men denne mytologiseringen er selv blitt utsatt for en forenklet og ensidig kritikk, om vi skal tro filmhistorikeren Angela Aleiss. Hun er ekspert på hvordan «indianere» er blitt fremstilt på film, og har sammenfattet dokumentasjonsarbeidet sitt i boken «Making the White Man’s Indian» (2005).

Aleiss mener at det terpes på en motmyte om at Hollywood-produksjonene var dominert av en fiendtlig innstilling til indianerne, som utelukkende ble skildret som grusomme villmenn, inntil 1970-tallets revisjonistiske westernbølge justerte bildet av dem, og «Danser med ulver» (Kevin Costner, 1990) kronet verket. Sannheten er langt mer sammensatt, tvetydig og interessant, insisterer hun.

Du kan allerede nå lese hele teksten på Innsikts presentasjonsside (hvor den er publisert som «smakebit-sak» fra denne månedens utgave).

Litt annerledes.

thespecials

Filmskaperes fascinasjon for autister har gjort verden oppmerksom på diagnosen, men savantene, de svært evnerike autistene, dominerer.

Februarutgaven av Aftenposten Innsikt er full av bidrag fra undertegnede. Denne gangen har jeg sluppet til med to filmartikler, i tillegg til de faste postene, samt en separat filmliste om «kapitalismens slagsider og utfordringer» som hektet på saken til en annen journalist.

Den første av filmsakene tar for seg hvordan filmskapere skildrer autister, og byr som vanlig på en liste med anbefalte titler. Artikkelen begynner slik:

Overdrevne evner. I 2011 kunne den franske filmskaperduoen Éric Toledano og Olivier Nakache notere seg for en stor internasjonal suksess med «De urørlige». Den var inspirert av en sann historie, om vennskap som oppstår i skyggen av en uhelbredelig tilstand, og det samme gjelder deres nye film: «De usedvanlige» («The Specials»/«Hors Normes»), som får norsk premiere 21. februar.

Her møter vi Vincent Cassel og Reda Kateb i hovedrollene som Bruno og Malik. De har forskjellig bakgrunn, ikke minst hva gjelder religion, men samarbeider om å opprette en organisasjon for barn med alvorlig autisme. I virkelighetens verden heter de to Stéphane Benhamou og Daoud Tatou.

«De usedvanlige» fremstår som et unntak fra regelen for hvordan autisme skildres i spillefilmsammenheng. Filmskaperne har en klar tendens til å konsentrere seg om de høytfungerende autistene – og har en særlig forkjærlighet for savantene* – noe du vil finne eksempler på i filmlisten på de neste sidene.

En annen uheldig tilbøyelighet er trangen til å portrettere autister som «tilbakestående helgener» med en slags helbredende evner. I enkelte filmer, for eksempel «Nell» (Michael Apted, 1994) og «Snow Cake» (Marc Evans, 2006), hjelper gjerne autisten andre rollefigurer med å bearbeide traumer eller livskriser.

– – –

*Savantsyndromet beskrives som det å både ha en graverende utviklingspsykologisk eller mental hemmelse og samtidig ekstraordinære mentale ferdigheter. Ferdighetene kan dreie seg om ekstraordinær hukommelse, som nærmest fotografisk minne, ofte aritmetisk kalkulus og noen ganger kunst og musikk.

Les resten i februarutgaven av Aftenposten Innsikt.