Hollywoods tronskifte.

Er filmkretsløpet fra Hollywoods klassiske epoke i ferd med å gjenoppstå – via strømmetjenestene? Enkelte frykter at det såkalte studiosystemet på nytt vil gi publikum mindre valgfrihet.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt kikker på strukturelle endringstendenser i bransjen, som så smått er begynt å ligne på et system vi har sett før. Saken innledes slik:

Vertikalt integrert.
La oss begynne med et historisk tilbakeblikk, til tiden da det var på kino – og bare der – folk så film. I den klassiske Hollywood-perioden, som varte fra 1920-tallet til utpå 1950-tallet, kontrollerte også de fem største filmstudioene hele filmkretsløpet. Ikke bare produserte de filmene, men de eide i tillegg sine egne distribusjonsnettverk og kinokjeder.

Denne bransjemodellen ble kalt vertikal integrering, og den ga enorm makt til studiosjefene. De bandt skuespillere og fagpersonell til seg på faste kontrakter, hvor de hadde kreativ kontroll over regissørene og detaljstyrte stjernenes image. Kinoene tok imot ferdigkomponerte filmpakker, som typisk besto av fem titler der kun den ene var en kvalitetsproduksjon.

I mai 1948 ble imidlertid antitrustlovene «The Paramount Consent Decrees» vedtatt. Den vertikale integreringen ble brutt opp, og studiosystemet krakelerte i årene som fulgte. I stedet oppsto en ny markedssituasjon hvor kinoene fritt viste de filmene de ønsket, uavhengig av hvilket studio som hadde produsert dem. Dermed ble det også lettere for mindre produsenter å få distribusjon.

I 1970 rammet en tilsvarende reform monopoltendensene i den amerikanske TV-industrien, da «Fin-Syn»-reglene (The Financial Interest and Syndication Rules) slo fast at de tre store fjernsynsnettverkene (ABC, CBS og NBC) ikke kunne eie innholdet de sendte i prime time. Uavhengige innholdsleverandører slapp til.

Både film- og TV-bransjen fikk nå en tredelt struktur som bevisst lagde skott mellom produksjon, distribusjon og salg. Den viktigste konsekvensen, ifølge kommentatoren Matt Stoller, var at innholdsleverandørene fikk større kreativ frihet. De kunne ta sjanser, hvis de ville, men selvsagt uten garantier for at produksjonene ville bli solgt eller distribuert. Omvendt fikk distributørene og kringkasterne større variasjon i materialet som ble tilbudt dem.

Påstanden til Stoller er altså at markedsmodellen – om den er åpen eller lukket – har betydning for det kunstneriske nivået og utvalget innen produksjonene. Åpne modeller lar flere talenter og produksjonsmiljøer få sjansen.

Reversert regelverk.
La oss bli litt mer dagsaktuelle: 7. august i år ble reguleringene fra 1948 omgjort av en føderal domstol. Nå er vertikal integrering tillatt igjen.

Resten står å lese i oktoberutgaven av Innsikt.

Bifigurenes fortellinger.

Spin-off-produksjoner lar tidligere biroller få boltre seg på egen hånd – eller introduserer nye fjes i kjente miljøer.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt handler om knoppskyting i fiksjonsuniverset, og innledes slik:

Oversøsterens historie. «Gjøkeredet» (1975), Milos Formans adapsjon av Ken Keseys roman, står igjen som en av 1970-tallets mest minneverdige filmopplevelser. Jack Nicholsons rolletolkning av den opprørske psykiatripasienten Randle Patrick McMurphy har selvfølgelig mye av æren for det.

Men som det hyppig blir påpekt: Ingen fortelling blir bedre enn antagonisten. Og i «Gjøkeredet» er den iskalde oversøster Mildred Ratched (Louise Fletcher) aldeles glimrende.

Kvinnelige hatfigurer med lang holdbarhet er relativt sjeldne, men Ratched har så definitivt gjort inntrykk på flere generasjoner. Da det amerikanske filminstituttet skulle kåre «tidenes filmskurker», kapret oversøsteren femteplassen.

Nå kommer TV-serien som skildrer hvordan hun fant veien inn i det psykiatriske helsevesenet og gjorde hensynsløs karriere der. 18. september sender Netflix første episode av «Ratched», hvor Sarah Paulson fyller tittelrollen. Handlingen begynner i 1947, så dette er en prequel til «Gjøkeredet».

Avleggere. Det er også en spin-off, altså en fortelling som er en frittstående avlegger til et allerede eksisterende verk. Særmerket ved en spin-off er at den helst følger andre rollefigurer enn den opprinnelige protagonisten. Den nye hovedfiguren er ofte en birolle som har markert seg i originalfilmen eller -serien.

Et par eksempler: I Coen-brødrenes «The Big Lebowski» (1998) må Jeffrey ‘The Dude’ Lebowski (Jeff Bridges) og kompisen Walter Sobchak (John Goodman) forholde seg til en ekstravagant bowlingkonkurrent, Jesus Quintana (John Turturro). Han ble raskt en kultfigur, og fikk nylig sin egen film: «The Jesus Rolls» (2019).

I TV-serien «Buffy the Vampire Slayer» (1997–2003) ble den samvittighetsplagede vampyren Angel (David Boreanaz) etter hvert så populær at han fikk sin egen spinoff-serie: «Angel» (1999–2004).

En annen mulighet er å ta utgangspunkt i en veletablert setting, og introdusere en helt ny figur. Det evig ekspanderende Star Wars-universet gjorde dette med «Rogue One» (2016), som følger eskapadene til det ferske fjeset Jyn Erso (Felicity Jones) i det kronologiske tidsrommet mellom første og andre filmtrilogi.

Les resten i septemberutgaven.