Blek, blakk og foraktet.

«White trash»: Klisjeene om den hvite underklassen i Amerika oser ofte av forakt og frykt. Men det finnes også mer empatiske og inspirerende fremstillinger.

Månedens filmartikkel i Aftenposten Innsikt plukker opp den tematiske tråden i «Hillbilly Elegy», som får premiere på Netflix 24. november. Filmen er basert på memoarene til J.D. Vance, hvor vi presenteres for historien om tre generasjoner i Appalachia. Den er regissert av Ron Howard, og kan skilte med navn som Glenn Close, Amy Adams, Bo Hopkins, Freida Pinto, Haley Bennett og Gabriel Basso på rollelisten.

Artikkelen begynner slik:

Skjellsord. «Crackers», «hillbillies», «rednecks» og «white trash». Eller «waste people», «clay eaters» og «sandhillers». Opp gjennom historien har det vært mange begreper i sirkulasjon, og definisjonene har vært lett flytende. Men måltavlen er den samme: fattige, hvite amerikanere.

Under valgkampen i 2016 kom Hillary Clinton i skade for å introdusere et nytt skjellsord myntet på dem – det var iallfall slik det ble oppfattet av mange: «deplorables». Reaksjonsbølger i den hvite underklassen kan imidlertid få stor politisk betydning, selv i et land hvor man vanligvis ikke snakker så mye om akkurat klasser.

I Nancy Isenbergs bok «White Trash. The 400-year untold history of class in America» (2016) kan vi lese om hvordan forakten for dette demografiske segmentet har pågått i århundrer. De er jevnlig blitt omtalt som naturlig predisponerte for umoralske og virkeløse liv. De er skildret som tiltaksløse, mindre intelligente og seksuelt utsvevende (med en hang til både innavl og store ungeflokker). De er skitne på enhver tenkelig måte.

Degenerasjon i bakevjen. Dette var jo tross alt etterkommere av «bunnfallet» blant immigrantene – kriminelle, prostituerte, straffanger, vagabonder – som var tvangssendt til Den nye verden. Var det da så rart at ting ble som de ble?

Les resten i novemberutgaven av Innsikt.