Alene. Fortellinger om isolasjon og ensomhet.

themidnightskyAlene i isødet. Astronomen Augustine (George Clooney) studerer stjernene uforstyrret fra en avsidesliggende forskningsstasjon i Arktis. Pressefoto: PHILIPPE ANTONELLO/NETFLIX

Midt i pandemien blir det tydelig at mennesket er et sosialt vesen som ikke er skapt for isolasjon. På film behandles dette både som grøssertema og eksistensielt problem.

Desember måneds filmtema sirkler inn fortellinger om å være alene og/eller isolert. Her er begynnelsen på artikkelen, og resten + filmliste finner du i den siste utgaven av Aftenposten Innsikt:

En stille klode.
Astronomen Augustine (George Clooney) har valgt ensomheten. Han tilbringer dagene på en avsidesliggende forskningsstasjon i Arktis, hvor han kan studere stjernene uforstyrret. Enda mer isolert blir han da en global katastrofe rammer verden, og kontakten med omverdenen forsvinner.

Samtidig konstaterer besetningen om bord i romfartøyet «Aether», hvor mannskapet blant annet består av Sully (Felicity Jones) og Tom (David Oyelowo), at signalene fra Jorden er brutt. For Augustine blir det nå et mål å få kontakt med astronautene, for å advare dem om hva som er skjedd.

Dette er premisset for «The Midnight Sky», en filmatisering av Lily Brooks-Daltons roman «Good Morning, Midnight», som er satt opp med premiere 23. desember på Netflix. Hovedrolleinnehaver Clooney er også regiansvarlig.

Konkret isolasjon.
«The Midnight Sky» riffer på to velkjente motiver fra filmhistoriens ensomhetsfortellinger: «Siste mann på kloden» og «Alene i verdensrommet». Science fiction-sjangeren har nemlig en gammel fascinasjon for slike skjebner, og velger ofte temmelig bokstavelige innfallsvinkler til temaet. Ensomheten og isolasjonen skal helst være både konkret og fysisk. Slik blir det selv i filmer hvor hovedfiguren er en intelligent maskin, noe «Wall-E» (2008) og (på sitt vis) «A. I.» (2001) kan illustrere.

Det er ellers påfallende at flere av de mest velkjente eksemplene er postapokalyptiske fortellinger, som sjangermessig tenderer mot å overlappe med grøsseren. For eksempel er Robert Mathesons roman «I Am Legend» (1954) blitt filmatisert flere ganger. Mens de fleste av dagens kinogjengere vil forbinde tittelen med Will Smith-filmen fra 2007, ble fortellingen festet til celluloid allerede i 1964 («The Last Man on Earth») og nyinnspilt som «The Omega Man» i 1971.

Ensom i flokken.
Men ensomhet og isolasjon er også et åpenbart tematisk valg for psykologiske dramaer med ambisjoner om å skildre fremmedgjøring eller avsondrethet i det moderne samfunnet. Her løsrives begrepene fra den fysiske definisjonen. Rollefigurene i disse filmene kan godt være omgitt av andre mennesker. Isolasjonen er i stedet emosjonell eller sosial, og noen ganger blir den fremstilt som en årsak til alvorlige mentale problemer.

I etterkrigstidens klassikerkatalog finner vi eksempler som Roberto Rosselinis «Stromboli» (1950), Robert Bressons «En landsbyprests dagbok» (1951), Michelangelo Antonionis «Rød ørken» (1964) og Roman Polanskis «Repulsion» (1965).