Arkivarenes kappløp.

Uten arkivering blir vi en kulturelt dement – og demokratisk svekket – nasjon. Men oppgaven tar aldri slutt, og på noen fronter haster det.

Undertegnede og min «partner in reportage», fotografen Werner Anderson, har vært på tur. Vi har besøkt Nasjonalbibliotekets anlegg i Mo i Rana, og resultatet brer seg ut over intet mindre enn 14 sider i Aftenposten Innsikts januarutgave.

Reportasjen, som inngår i en serie kalt #sivilisasjonstråder (laget med prosjektstøtte fra Fritt Ord), begynner med å stille et grunnleggende spørsmål:

Hvis du ikke har gjort det før, kan du jo tenke over det nå: Hvor viktig er det egentlig å ta vare på alle aspekter av kulturarven? Både det «høyverdige» og «underlødige», det «spennende» og «kjedelige»?

For det er dette som er oppdraget til Nasjonalbiblioteket. Institusjonen skal ta vare på den norske kulturproduksjonen i all dens bredde. Fra skjønnlitterære mesterverk og kioskromaner, via aviser og fagtidsskrifter, til reklame, musikk, konsertopptak, radiosendinger, reportasjefoto, kart, postkort, menighetsblader, erotiske magasiner og alt mulig annet.

– Tilgangen til historien gir oss et potensial til å forstå oss selv, lyder svaret på det innledende spørsmålet fra nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre.

– Dokumentasjonen gir oss innsikt i de sosiale og kulturelle prosessene som har skapt dagens samfunn. En mest mulig komplett arkivering er dessuten viktig for å kunne avsløre fordreining og manipulasjoner, sier Myhre.

– I arkivene skal man finne materialet uredigert. Derfor er begge sidene av oppdraget vårt – bevaring og formidling – viktige for å ivareta demokratiet. Arkiveringen skal ikke være en isolert tidskapsel. Materialet skal være tilgjengelig. Det skal kunne brukes.

Demokratiaspektet blir kanskje enda tydeligere når det gjelder lagringen av akter fra byråkratiet og forvaltningen, eller som riksarkivar Inga Bolstad kortfattet oppsummerte det i et debattinnlegg i Klassekampen i 2019:

«Når offentlig forvaltning kan dokumentere sine handlinger og beslutninger, kan vi bevise hva som skjedde og sikre innbyggerne rettssikkerhet, etterrettelighet og demokrati.»

Samtidig minnet Bolstad om at informasjonsmengden i offentlig forvaltning tidobles hvert syvende år.

Les resten i Aftenposten Innsikt.

Fu Manchu og «den gule fare».

Kina sto svakt, mens Vesten var sterke. Likevel oppsto frykten for «den gule fare».

Hva var det som skapte denne redselen for «de asiatiske horder»?

I årets første utgave av Aftenposten Historie forsøker jeg å forklare og beskrive dette fenomenet, som fikk en slags symbolsk gallionsfigur (i det minste innen datidens populærkultur) i Fu Manchu. Artikkelen starter med å skildre en omstridt filmscene:

Se for deg enn høyreist og karismatisk kineser som er i ferd med å nå klimakset i en mobiliserende tale til undersåttene. Han peker mot en kvinnelig fange, en blondine, og stiller et eggende spørsmål: «Vil dere ha slike hustruer!?»

Tilhørerne bryter ut i et unisont og rungende «Ja!», mens flere av dem vifter med sverd.

«Så erobre og former dere! Drep den hvite mann og ta hans kvinner!»

Oppfordringen kommer fra Doktor Fu Manchu, og formuleres i den mest kontroversielle filmen om det kinesiske forbrytergeniet, The Mask of Fu Manchu (1932).

Masken det henvises til har tilhørt den mongolske imperiebyggeren Djengis Khan. Om doktoren slår kloa i den, vil han automatisk bli Asias nye lederskikkelse. Målsettingen er intet mindre enn å omstyrte den vestlige sivilisasjon og ta makten over hele kloden.

Mellom 1923 og 1940 ble det produsert syv filmer om Fu Manchu. Det litterære forelegget var en populær bokserie (1913–59) som til slutt omfattet 13 romaner. Forfatteren Sax Rohmer skal ha spurt et ouijabrett om hva som ville gjøre ham rik, og fikk stavet svaret: «K-I-N-A-M-A-N-N».

Men han tok ikke konseptet helt ut av løse luften. Romanene passet nemlig godt inn i en samtidig sosiokulturell strømning, definert av angst for det orientalske.

Keiserens mareritt
En aprilmorgen i 1895 våknet Wilhelm 2., Tysklands keiser, opp fra et rystende mareritt om en blodig asiatisk invasjon av Europa. Drømmen hadde gjort slik inntrykk på ham at han satte kunstneren Hermann Knackfuss i sving med å illustrere det. Litografiet, med tittelen Völker Europas, wahrt eure heiligsten Güter! (Europas folk, vokt om deres helligste eiendeler!) ble ferdig samme høst.

Resten kan du lese i januarutgaven av Aftenposten Historie.

Seniortilværelser.

Vi skal alle bli eldre. Derfor bør vi interessere oss for fortellinger om hvordan alderdommen arter seg.

Endelig et nytt år! Krysser fingre for at 2021 blir langt lysere enn det vi har lagt bak oss. Samtidig markerer årsskifter at tiden ubønnhørlig går videre… for oss alle.

I januarutgaven av Aftenposten Innsikt vies flere sider til temaet «alderdom». Filmsaken hekter seg på, uten å skjele til noen spesiell premiere eller lansering. Her er innledningen på artikkelen:

Levd liv.
Sett med dramaturgiske øyne kan fortellinger om oldinger være en utfordring. De er som regel fysisk skrøpelige, noe som begrenser den fysiske aktivitetsradiusen, og de avgjørende øyeblikkene i livet deres ligger bak dem. Gamlinger er helst litt stedbundne, satte og rutineorienterte. Det er således gode grunner til at så mange foretrekker historier om yngre mennesker som «oppdager verden» eller får testet egne evner for første gang.

Men de eldre har samtidig noen iboende egenskaper som kan lokke til seg fortellerne. Seniorene har levd liv å se tilbake på, noe som tilbyr en retrospektiv innfallsvinkel på den velprøvde ungdomsfortellingen – og ditto for alle andre livsfaser.

Denne muligheten er fruktbar fordi erfaringene og opplevelsene vi gjør oss, kan endre betydning etter hvert som årene går. Livet er ikke helt fritt for ironier og paradokser. Alle valg kan føre til uventede konsekvenser lenger frem. Gode intensjoner kan skape ulykker. «Life is messy», som det sies på hollywoodsk. Akkurat hvor rotete oppdager man først i etterkant.

Aktiviserte eldre.
Manusforfattere som har tatt til seg denne innsikten, tyr derfor gjerne til en mye brukt figur innen seniorskildringer: Gamlingen som skal gjøre godt for seg før det er for sent.

Fortellinger om ufullførte oppgaver gjør seniorrollen aktiv igjen. I tillegg begynner alle svakhetene knyttet til oldingene å virke til deres fordel. Det tilhører læreboken i fortellerkunsten at jo mer utfordrende og vanskelig oppgaven er for protagonisten, jo mer engasjerende blir det. Den som sliter, heier publikum på. Samtidig aktiveres den velkjente Tidsfristen. Nedtellinger er et dramaturgisk grep for å pumpe drama inn i en film, og alderdommen begynner jo alltid «fem på tolv». Her er ingen tid å miste.

Fortsettelsen finner du i januarnummeret av Aftenposten Innsikt.