Statskupp & revolusjoner: Politisk omelett.

Maktskifter presset gjennom av rå maktbruk er alltid best på film.

Filmartikkelen i februarutgaven av Aftenposten Innsikt innledes slik:

Meksikansk revolt
Det er gjort i stand til bryllupsfest på en fasjonabel adresse i Mexico by. To unge mennesker fra to velstående familier skal forenes. Samtidig koker det i gatene utenfor, med demonstrasjoner og uro, uten at vertskap eller gjester lar seg bekymre unødig av det. Bråket foregår jo utenfor murene. Men plutselig trenger bevæpnede mennesker seg inn på festen. Uroen har utløst et opprør som snart skyller over hele byen, og bryllupsgjestene er inntil videre gisler. Samtidig mobiliserer militæret.

Slik starter Michel Francos mørke og brutale thriller «New Order». Filmen vant juryens spesialpris ved filmfestivalen i Venezia, og er ventet å ankomme et norsk publikum i løpet av februar eller mars. Etter hendelsene i Washington D.C. på nyåret har filmen også fått en ny aktualitet over seg. Vi diskuterer plutselig statskupp og revolusjon med større intensitet enn tidligere.

Omeletten
Uttrykket «Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg» er blitt tillagt både Stalin og Lenin, men er antagelig introdusert av forfatter Robert Louis Stevenson. Formuleringen fanger uansett inn den etiske kostnaden viljen til makt avkrever den som ønsker å omstyrte systemet.

Noen må nødvendigvis være egg. Offer må til, og man får heller se stort på om de er frivillige eller rettferdige.

Det er således gode grunner til at statskupp og revolusjoner sees på med skepsis. De suspenderer sentrale rettigheter, åpner for mye vilkårlighet og er vanskelige å styre. Samtidig er revolusjonsromantikk et velkjent fenomen. Det er forståelig. I enhver revolusjon er det frigjøring som er den grunnleggende appellen.

Man loves en flukt unna den hverdagslige disiplinen og traurigheten, som erstattes av dramatikk og en berusende følelse av handlingskraft.

Les resten med tilhørende filmliste i februarnummeret.