Datalagring som evighetsprosjekt.

Byte-tsunamien: Et lite firma i Drammen tilbyr informasjons- lagring «for evigheten» på Svalbard. Selskapet opererer i et marked hvor et slikt behov øker eksponentielt. Av samme grunn jobber gigantene i digitalindustrien med flere oppsiktsvekkende konsepter.

Da er en ny artikkel i serien #sivilisasjonstråder kommet på trykk. Den er tilgodesett med 9 sider i aprilutgaven av Aftenposten Innsikt, og starter med dette avsnittet:

Kaldlagring
300 meter ned i Gruve 3 utenfor Longyearbyen varierer temperaturen mellom 3 og 5 minusgrader, året rundt. Det er derfor Arctic World Archive er plassert akkurat her, i et stålhvelv dypt begravet i en nedlagt kullgruvesjakt.

Arkivet er nabo med det langt mer kjente frølageret, og lokaliseringen er motivert av samme hensyn: I tillegg til å være beskyttet av permafrosten over, går den demilitariserte sonen rundt Svalbard mest sannsynlig klar av krigshandlinger i overskuelig fremtid.

Da Arctic World Archive tok imot sin første deponering i 2017, kom materialet fra nasjonalarkivene i Brasil og Mexico. Siden har blant annet Vatikanbiblioteket, Nasjonalmuseet, Naturhistorisk museum og Den europeiske romfartsorganisasjonen plassert sikkerhetskopier av viktige dokumenter i gruvegangene. I 2019 lagret programvareselskapet GitHub hele sin åpne kildekode på Svalbard.

Arkiveringen er offline – eller kaldlagret som det heter på fagspråket. Hvis kundene trenger å hente ut materialet, må noen fysisk gå inn og hente det. Hva er egentlig poenget med å ha en slik backup?