Norges frihetsdokument.

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, maleri av Oscar Wergeland fra 1885. Foto: Wikicommons/Stortingsarkivet

Våren 1814 fikk Norge en liberal og demokratisk grunnlov. Den ble nordmennenes viktigste redskap i kampen for selvstendighet.

(Hurra for 17. mai! I anledning dagen: Tilbake i 2014, da vi markerte 200-årsjubileumet for grunnloven vår, skrev jeg denne korte saken for det svenske magasinet Populär Historia. Interssen fra broderfolket er ikke helt unaturlig… svenskene hadde jo sin rolle i 1814-dramaet.)

I april 1814 samlet 112 utvalgte representanter fra hele Sør-Norge seg på Eidsvoll, for å delta i den norske riksforsamlingen. På grunn av avstandene og tidspresset rakk ingen fra Nord-Norge frem. Blant de som kom til Eidsvoll var 57 embetsmenn, 37 bønder, 13 kjøpmenn og 5 bruks- eller godseiere. Gjennomsnittsalderen på representantene var 42 år.

I løpet av bare 5 uker fikk disse såkalte eidsvollsmennene utformet en ny norsk grunnlov helt fra bunnen av. Den ble undertegnet 17. mai, datoen som siden er blitt Norges nasjonaldag.

Den nye grunnloven erstattet den dansk-norske Kongeloven fra 1665, hvor kongen var eneveldig. Eidsvollsforfatningen avviklet eneveldet. Den slo fast at det var folket som skulle velge kongen. Og folket skulle selv velge sine representanter til en folkeforsamling, hvor landets lover ble vedtatt.

I tillegg slo den nye grunnloven fast at riket skulle styres etter maktfordelingsprinsippet: Den lovgivende, utøvende og dømmende makten skulle være adskilt.

Eidsvollsforfatningen sikret dessuten landets borgere ytringsfrihet, næringsfrihet, rettssikkerhet og religionsfrihet. Det siste punktet fikk likevel et par unntak: Jøder, jesuitter og andre munkeordener fikk ikke «adgang til riket». Jødeparagrafen ble fjernet i 1851. Munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956.

Det var gjennomgående bred enighet om de fleste punktene i grunnloven. Riksforsamlingen var imidlertid også uenige om viktige spørsmål. Den viktigste uenigheten dreide seg om Norges selvstendighet.

Eidsvollsmennene delte seg i to «partier»: «Selvstendighetspartiet» ville ha et selvstendig Norge med den danske prinsen Christian Frederik som norsk konge. Mens «Unionspartiet» (også kalt «Svenskepartiet») mente at en løs union med Sverige var det mest realistiske. Stormaktene hadde jo gitt Norge til Sverige i Kielfreden. Overmakten var for stor.

I ettertid står det klart at unionspartiets vurdering nok var korrekt, men selvstendighetspartiet utgjorde flertallet blant eidsvollsmennene, med støtte fra cirka 80 av representantene.

Hvorfor så radikal?
Den norske grunnloven ble altså utformet på rekordtid. Og var i tillegg en av de mest radikale forfatningene verden hadde sett.

Forklaringen på begge deler var at mange av representantene kom godt forberedt til Eidsvoll. Flere av dem hadde faktisk hatt mange år på seg til å tenke nøye igjennom hvordan en eventuell norsk grunnlov burde utformes. Og noen av dem hadde med seg egne utkast til ny forfatning. Ikke minst gjaldt dette Christian Magnus Falsen – «Grunnlovens far». Sammen med lektoren Johan Gunder Adler utarbeidet Falsen et forfatningsutkast i februar 1814, som kom til å utgjøre mye av rammeverket for den endelige Grunnloven.

At Falsen og de andre representantene var godt forberedt, skyldtes at temaene statsforfatning, maktfordeling og borgerrettigheter var en del av tidsånden. Eidsvollsmennene hentet inspirasjon fra den franske grunnloven av 1791, i tillegg til den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og konstitusjonen (1787). De kjente også til andre ferske grunnlovsarbeider, som den spanske av 1812.

De siste årene har norske historikere dessuten gjenoppdaget innflytelsen fra jusprofessoren Johan F.W. Schlegel, som fra 1790-tallet og fremover var Danmark-Norges ledende juridiske og filosofiske statsrettsforfatter. 44 av eidsvollsmennene hadde studert ved universitetet i København. 26 av dem var jurister, og så godt som alle hadde hatt Schlegel som professor.

Schlegel formidlet liberale ideer om statsforfatning og naturrett til sine studenter, og utarbeidet selv et forslag til norsk grunnlov, som han sendte til Christian Frederik i april 1814.

Et fundament for selvstendighet
Den nye norske staten hadde alle odds mot seg i 1814. Men det faktum at Karl Johan og den svenske hæren først måtte delta i sluttstriden mot Napoleon, og derfor befant seg nede på kontinentet, ga nordmennene akkurat den lille pustepausen som var nødvendig for å legge grunnlaget for nasjonens selvstendighet. Og denne selvstendigheten er først og fremst basert på grunnlovens eksistens. Den ga nordmennene en posisjon å forhandle ut fra.

Karl Johan var selv påvirket av ideene om folkesuverenitet, og anerkjente Norges rett til en egen konstitusjon. Dermed ble det også vanskelig for ham å gå tilbake på den innrømmelsen, særlig i forhold til stormakten Storbritannia, hvor det tross alt var stor sympati med nordmennenes situasjon.

Innrømmelsen ga dessuten Christian Frederik anledning til å forhale forhandlingene om sin egen abdikasjon, ved at han stadig kunne henvise til at det bare var Stortinget som hadde myndighet til å avsette ham. Innholdet i den norske grunnloven ble altså brukt som argumenter i forhandlingene.

På et mer overordnet plan ble grunnloven et fikseringspunkt for den norske identiteten og patriotismen som hadde vokst seg stadig sterkere i årene før 1814. Riksforsamlingen og grunnloven ble et håndfast bevis på at Norge hadde tatt skjebnen i egne hender. Det var noe som var verdt å forsvare. Og det hadde en mobiliserende effekt på mange.

Samtidig ga Christian Frederik og nordmennene opp den militære motstanden på et gunstig tidspunkt. Enkelte offiserer ønsket å kjempe videre, men fredsavtalen partene kom til enighet om i august sikret at grunnloven ville overleve.

I tillegg, da Stortinget vedtok en ny, revidert grunnlov 4. november – hvor unionsavtalen med Sverige ble definert – klarte man samtidig å styrke den norske regjeringens posisjon.

Dermed var grunnmuren for byggingen av en helt selvstendig stat lagt. Det var etablert nasjonale institusjoner som kunne gjennomføre drakampen med svenskekongen innenfor konstitusjonelle rammer som var anerkjent av begge parter.

Statusen den norske grunnloven fikk i unionsavtalen med Sverige sørget derfor ikke bare for å sikre Norge en relativt autonom posisjon i selve unionen. Den ga også nordmennene en statsrettslig plattform å bygge videre på, fram imot full selvstendighet i 1905.

Litteratur:

Ola Mestad (red.): «Frihetens forskole. Professor Schlegel og eidsvollsmennenes læretid i København», Pax forlag 2013.

Karsten Alnæs: «1814 – Miraklenes år», Schibsted forlag 2013.