Gullalder med risiko.

(Faksimile av oppslagssiden til artikkelen.)

Norsk film- og tv-produksjon er inne i en lenge etterlengtet gullalder, men i den siste av to digitaliseringstrender – strømmingen – ligger det noen skumle feller. Snart står slaget om framtiden.

Jeg har en longread over 14 sider i sommerutgaven av KulturPlot, som er i salg fra denne uken. Temaet er makt og innflytelse i den norske film- og tv-bransjen, og artikkelen starter slik:

Det er bedre enn noensinne: «Skam» (2015-17), «Exit» (2019-21), «Rådebank» (2020-21) og «Pørni» (2021). Dette er bare fire av de norske seriene fra de siste årene som har slått an hos både publikum og anmeldere. «Skam» utmerker seg ved at den ble innspilt på nytt i flere andre land. Per i dag finnes det egne franske, belgiske, tyske, spanske, amerikanske, italienske og nederlandske versjoner av serien.

De senere årene har det også sett lyst ut for norsk spillefilm og dokumentar som får kinovisning. De norske filmenes markedsandel av kinobesøket har mer enn én gang vært oppe i respektable 25 prosent. I 2020, som riktignok var et unntaksår siden så mange utenlandske storfilmer ble satt på vent, var de norske filmenes andel av kinobesøket hele 35,7 prosent. Hvis vi går tre tiår tilbake lå den ofte og vaket rundt stakkarslige 5 prosent.

Siden «you can’t argue with success» er det derfor god grunn til beskrive dagens situasjon som en gullalder for norsk film- og tv-produksjon. Tradisjonelt har vi vært mer vant med jernalder. Eller som Vilde Schanke Sundet, medieforsker ved UiO, oppsummerer det:

– Vi har aldri hatt så flinke folk til å lage tv, vi har aldri brukt så mye penger på å lage tv-drama, og norsk tv har aldri være mer populært i utlandet.

Dessverre er ikke alt fryd og gammen nå heller. Farer truer. De skal vi komme tilbake til. Men først et blikk på hvilke strukturer og rammevilkår det er som har preget den norske filmbransjen – og holdt den tilbake.

Resten kan du lese i juli/augustutgaven av KulturPlot.

Maskuline utfordringer.

Eirik (Emil Johnsen), sammen med moren, i Guro Bruusgaards «Han». Pressefoto: Euforia

Filmskaperne har i lang tid vært opptatt av temaet «menn i krise». I den nye, norske «Han» er det tre av dem.

Og slik innledes filmartikkelen i juniutgaven av Aftenposten Innsikt:

Triste rangeringer
Det er nesten blitt en klisjé å påpeke at deler av den mannlige demografien sliter tungt. Statistikk på statistikk viser at menn topper de triste rangeringene. Samtidig har det offentlige ordskiftet om disse problemene lenge vært en smule nølende og sporadisk.

Den nye norske filmen «Han», som er regissert av Guro Bruusgaard og satt opp med kinopremiere 4. juni, forsøker å løfte deler av temaet. Her møter vi tre menn på ulike stadier i livet:

Den yngste er skoleeleven Harald (Frank Werner Laug), som tørster etter å bli sett og få anerkjennelse. I stedet ignoreres han både hjemme og i klasserommet. Eirik (Emil Johnsen) er noen år eldre og befinner seg i et byråkratisk basketak med Nav-systemet, som han oppfatter som ydmykende. Den eldste herren i triangelet er manusforfatteren Petter (Johannes Joner). Han er etablert, men også han sorteres fra da han forsøker å sjøsette et nytt prosjekt.

Det disse tre har til felles, er en opplevelse av sosialt fall og emosjonell underminering. Spørsmålet blir hvor mye press de tåler før grensen er nådd

Strømningen
En av kunstens fornemste funksjoner skal være evnen til å fange opp og beskrive strømninger i samfunnet før resten av oss får øye på dem, eller i det minste før de havner på den politiske agendaen. Når det gjelder samlerubrikken «menn eller maskulinitet i krise», har nok dette vært tilfellet. Temaet har i alle fall vært belyst gjennom en temmelig jevn strøm med romaner og filmer de siste tiårene.

Les resten, med filmliste, i juninummeret.