Smått uhyggelig.

Smågnagerne i dioramaene til Ingvild Eiring hjemsøkes av demoner, spøkelser, sykdom og galskap. I sommer skal de stilles ut for første gang.

Tekst: Kjetil Johansen

Hvordan ville det sett ut om handlingen i grøsserklassikeren «Eksorsisten» fant sted i en verden befolket av Beatrix Potter-mus? Svaret åpenbarer seg foran oss i et av Ingvild Eirings miniatyrdioramaer. En djevelbesatt stakkar svever over sengen, mens to artsfrender i prestehabitt gjør hva de kan for å drive ut demonen. Den ordspillende tittelen på verket er «Your mother sews socks in Hell!»

– Jeg liker skrekkfilm veldig godt. «Eksorsisten» kom opp som en god nummer to da jeg begynte å lage disse dioramaene, forteller Eiring.– Beatrix Potter er absolutt også en inspirasjonskilde. Jeg vokste opp med bøkene hennes. Og jeg har alltid likt mus. Har hatt flere rotter som kjæledyr. Så det var veldig nærliggende for meg å bygge et univers rundt disse dyrene da jeg skulle eksperimentere med dioramabygging.

Måtte lære seg tålmodighet.

Egentlig er hun kostymedesigner og stylist, men de siste årene har miniatyrstatuer av mus, kledd i håndsydde kostymer og plassert i detaljrike viktorianske interiører, lagt stadig mer beslag på tiden hennes. Eiring modellerer og brenner figurene selv, designer og syr de bittesmå draktene, samt lager tak, vegger, stoler, bord, kopper, kar og alt mulig annet som gjør et diorama til en fullbyrdet scene. Materialene er gjerne skrapmetall, treverk, skruer, knapper, stoffer og lærarbeider som hun finner på loft eller i kjellere hos eldre slektninger.

Dette har så langt resultert i 16 fullførte verk. Avhengig av størrelsen og antall elementer, har hvert av dem tatt to til fire måneder å ferdigstille. Og ja, det er pirkete arbeid.

– Det er utfordringer hele veien. Alt man gjør, gjør man jo for første gang. Jeg har måttet lære meg å bli tålmodig, sier miniatyristen. – Mest pirkete av alt er å plassere værhår på musene.

Viktoriatidens uhyggelige sider.

Spørsmålet hun oftest får, er om figurene er ekte. Men Eiring har alltid vært veldig sikker på at hun ikke ville stoppe ut døde dyr.

Tematisk er imidlertid døden så absolutt nærværende. Dystre, skumle eller overnaturlige innslag dominerer i Eirings univers, ikke minst i serien med motiver inspirert av viktoriatidens mer uhyggelige sider. Hun har bl.a. gjenskapt en spiritismescene fra grøsserklassikeren «The Changeling», hvor en «ånde-trompet» setter en fjetret forsamling i stand til å snakke med gjenferdene.

Det nasjonale traumet.

Det er gått ti år siden terrorangrepet og masseskytingen 22. juli. Flere filmer og TV-serier forsøker å hjelpe oss med å bearbeide hendelsene.

Filmartikkelen i julinummeret av Aftenposten Innsikt er en gjennomgang av filmene og tv-seriene laget om 22/7. Teksten begynner slik:

Spesiell posisjon
Innen den delen av norsk film- og TV-produksjon som tar utgangspunkt i virkelige historier, er det fortsatt okkupasjonen og annen verdenskrig som dominerer. Men blant de nyere historiske hendelsene her i landet har 22. juli 2011 fått en helt spesiell posisjon. Bombingen av regjeringsbygget og massedrapene på Utøya denne dagen har satt større filmspor etter seg enn andre skjellsettende øyeblikk fra de siste 75 årene. Hverken EF/EU-kamp, det radikaliserte 1970-tallet, oljealderen eller forholdet til Sovjetunionen under den kalde krigen har avfødt like stor interesse hos filmskapere og publikum.

Denne sommeren er det fortsatt bare ti år siden angrepet skjedde, men vi har allerede fått et knippe solide dokumentarer, dramaserier og spillefilmer som bearbeider dette nasjonale traumet.

Kultur som terapi
Maiutgaven av podkasten «Filmfrelst», som lages av redaksjonen i tidsskriftet Montages, var viet de filmkunstneriske bearbeidelsene av 22. juli. Gjestene var professor i filmvitenskap, Anne Gjelsvik, og stipendiat Mads Outzen. Begge er tilknyttet prosjektet «Face of Terror», som blant annet har munnet ut i bokutgivelsen «Bearbeidelser – 22. juli i ord og bilder».

Noe av det som ble understreket fra forskernes side i samtalen, var hvor viktig film – og andre kunstformer – har vært i den offentlige terapien etter grusomhetene. Det gjelder ikke bare nylagede verker, men også kunst som allerede eksisterte, for eksempel diktet «Til ungdommen». Både nye og eldre kulturuttrykk er tatt i bruk.

Mottagelsen av den kunstneriske bearbeidelsen har vært litt forskjellig, avhengig av mediet, påpeker Gjelsvik: «Bøkene og musikken kom med en gang, mens minnesmerker og filmer trenger lengre tid på å bli akseptert. (…) Noen mente filmene kom for tidlig og var for nære. Men den typen reaksjoner ble ikke bøkene møtt med, selv om de kom kort tid etter.»