Det nasjonale traumet.

Det er gått ti år siden terrorangrepet og masseskytingen 22. juli. Flere filmer og TV-serier forsøker å hjelpe oss med å bearbeide hendelsene.

Filmartikkelen i julinummeret av Aftenposten Innsikt er en gjennomgang av filmene og tv-seriene laget om 22/7. Teksten begynner slik:

Spesiell posisjon
Innen den delen av norsk film- og TV-produksjon som tar utgangspunkt i virkelige historier, er det fortsatt okkupasjonen og annen verdenskrig som dominerer. Men blant de nyere historiske hendelsene her i landet har 22. juli 2011 fått en helt spesiell posisjon. Bombingen av regjeringsbygget og massedrapene på Utøya denne dagen har satt større filmspor etter seg enn andre skjellsettende øyeblikk fra de siste 75 årene. Hverken EF/EU-kamp, det radikaliserte 1970-tallet, oljealderen eller forholdet til Sovjetunionen under den kalde krigen har avfødt like stor interesse hos filmskapere og publikum.

Denne sommeren er det fortsatt bare ti år siden angrepet skjedde, men vi har allerede fått et knippe solide dokumentarer, dramaserier og spillefilmer som bearbeider dette nasjonale traumet.

Kultur som terapi
Maiutgaven av podkasten «Filmfrelst», som lages av redaksjonen i tidsskriftet Montages, var viet de filmkunstneriske bearbeidelsene av 22. juli. Gjestene var professor i filmvitenskap, Anne Gjelsvik, og stipendiat Mads Outzen. Begge er tilknyttet prosjektet «Face of Terror», som blant annet har munnet ut i bokutgivelsen «Bearbeidelser – 22. juli i ord og bilder».

Noe av det som ble understreket fra forskernes side i samtalen, var hvor viktig film – og andre kunstformer – har vært i den offentlige terapien etter grusomhetene. Det gjelder ikke bare nylagede verker, men også kunst som allerede eksisterte, for eksempel diktet «Til ungdommen». Både nye og eldre kulturuttrykk er tatt i bruk.

Mottagelsen av den kunstneriske bearbeidelsen har vært litt forskjellig, avhengig av mediet, påpeker Gjelsvik: «Bøkene og musikken kom med en gang, mens minnesmerker og filmer trenger lengre tid på å bli akseptert. (…) Noen mente filmene kom for tidlig og var for nære. Men den typen reaksjoner ble ikke bøkene møtt med, selv om de kom kort tid etter.»