Smått uhyggelig.

Smågnagerne i dioramaene til Ingvild Eiring hjemsøkes av demoner, spøkelser, sykdom og galskap. I sommer skal de stilles ut for første gang.

Tekst: Kjetil Johansen

Hvordan ville det sett ut om handlingen i grøsserklassikeren «Eksorsisten» fant sted i en verden befolket av Beatrix Potter-mus? Svaret åpenbarer seg foran oss i et av Ingvild Eirings miniatyrdioramaer. En djevelbesatt stakkar svever over sengen, mens to artsfrender i prestehabitt gjør hva de kan for å drive ut demonen. Den ordspillende tittelen på verket er «Your mother sews socks in Hell!»

– Jeg liker skrekkfilm veldig godt. «Eksorsisten» kom opp som en god nummer to da jeg begynte å lage disse dioramaene, forteller Eiring.– Beatrix Potter er absolutt også en inspirasjonskilde. Jeg vokste opp med bøkene hennes. Og jeg har alltid likt mus. Har hatt flere rotter som kjæledyr. Så det var veldig nærliggende for meg å bygge et univers rundt disse dyrene da jeg skulle eksperimentere med dioramabygging.

Måtte lære seg tålmodighet.

Egentlig er hun kostymedesigner og stylist, men de siste årene har miniatyrstatuer av mus, kledd i håndsydde kostymer og plassert i detaljrike viktorianske interiører, lagt stadig mer beslag på tiden hennes. Eiring modellerer og brenner figurene selv, designer og syr de bittesmå draktene, samt lager tak, vegger, stoler, bord, kopper, kar og alt mulig annet som gjør et diorama til en fullbyrdet scene. Materialene er gjerne skrapmetall, treverk, skruer, knapper, stoffer og lærarbeider som hun finner på loft eller i kjellere hos eldre slektninger.

Dette har så langt resultert i 16 fullførte verk. Avhengig av størrelsen og antall elementer, har hvert av dem tatt to til fire måneder å ferdigstille. Og ja, det er pirkete arbeid.

– Det er utfordringer hele veien. Alt man gjør, gjør man jo for første gang. Jeg har måttet lære meg å bli tålmodig, sier miniatyristen. – Mest pirkete av alt er å plassere værhår på musene.

Viktoriatidens uhyggelige sider.

Spørsmålet hun oftest får, er om figurene er ekte. Men Eiring har alltid vært veldig sikker på at hun ikke ville stoppe ut døde dyr.

Tematisk er imidlertid døden så absolutt nærværende. Dystre, skumle eller overnaturlige innslag dominerer i Eirings univers, ikke minst i serien med motiver inspirert av viktoriatidens mer uhyggelige sider. Hun har bl.a. gjenskapt en spiritismescene fra grøsserklassikeren «The Changeling», hvor en «ånde-trompet» setter en fjetret forsamling i stand til å snakke med gjenferdene.

Spiritisme-temaet videreføres i et diorama viet en populær lurerisjanger fra 1800-tallet – åndefotografering – som brukte tidlige fototriks til å dokumentere manifestasjoner av spøkelser, ofte i form av den eteriske substansen ektoplasma.

– Fotografene forsøkte å innbille folk at de hadde tatt bilder av ånder og spøkelser ved å lage slike «ektoplasmakrusninger» av stoffer eller papir, forklarer hun.

I Eirings versjon tyter mystisk hvit materie ut av munnen på en mus, mens åndefotografen knipser i vei. To øyenvitner følger intenst med fra en liten sofa.

Suspekt hushjelp.

Et annet diorama skildrer hvordan fruen i et velstående hjem er blitt sinnssyk og føres bort av to sykepleiere, mens far og barn ser forskrekket på.

Her aner vi kanskje en flik av et større drama, avslører opphavskvinnen. En av bifigurene i opptrinnet er nemlig hushjelpen, som medvirker i flere scener, bl.a. fikler hun illevarslende med en flaske cyanid ute i et spiskammer.

Blant de mer jordnære, men like fullt sørgelige skjebnene, er en mus som er stuet vekk på loftet fordi hun har klumpfot og en diger svulst i ansiktet. Motivet er direkte inspirert av historisk research, forteller Eiring.

– Jeg fikk en bok til jul, om viktorianske sykdommer. Her ser vi hva som skjer når man ikke er fin nok til å være nede i stuen.

Dioramaene er da heller ikke ment å være humoristiske.

– Du kan jo få inntrykk av at det er humor involvert siden mus spiller rollene, men om folk ser nøyere etter vil de se at historiene er uhyggelige og triste.

«Musifiserte» hyllester.

De små interiørene er også fulle av kunst, i form av «musifiserte» miniatyrversjoner av kjente verker.

– Jeg har litt dilla på å lage minityrmalerier, innrømmer Eiring.

Munchmaleriet «Syk pike», eller «Syk mus» som det heter i denne sammenhengen, er hedret på denne måten. Noe mer «monumentalt» er kopien av «Slaget ved Navarino» (1848), signert den russiske sjøfartsmaleren Ivan Ajvazovskij.

Hun har også laget et gnagerportrett av kunstneren Lars Elling, hvor han poserer i atelieret.

– Jeg liker maleriene hans fordi de byr på historier som forteller litt, men ikke alt. De appellerer iallfall til min kreativitet og fantasi. Så jeg syntes han måtte ha en «musifisert» utgave av seg selv i sitt atelier, som han kan ha stående hos seg. Det ga meg også muligheten til å gjenskape noen av maleriene hans – også de i «musifisert» versjon, selvsagt.

Den viktorianske serien er nå offisielt ferdig og blir utstilt på Galleri Grette i sommer. Eirings neste motivsyklus skal bestå av scener som henspiller på hennes egen bakgrunn og oppvekst i Nord-Norge på 1970- og 80-tallet.

Filmscenene vil likevel forbli et evig sideprosjekt, tror hun. Nylig ble drømmesekvensen i «det røde rommet» fra David Lynch-serien «Twin Peaks» ferdigstilt. Planene for en museversjon av bl.a. «Nattsvermeren» er for lengst klare.

Smågnagerne til Eiring slipper iallfall å kjede seg.

FAKTABOKS

Ingvild Eiring lager miniatyrdioramaer med grøsseraktige scener, hvor modellerte mus spiller alle rollene.

Utdannet designer fra moteskolen Esmod og make-up fra Art Complexion i 1997. Karriere som kostymeansvarlig og stylist innen film, reklame og mote – bl.a. på spillefilmer som «Schpaaa» (1998), «Detektor» (2000), «Buddy» (2003) og «Naboer» (2005).

Debuterer med separatutstilling på Galleri Grette, Notodden, fra 10. juli til 1. august.

http://www.badmice.no

http://www.instagram.com/badmice.no/?hl=nb