Science fiction som politisk filosofi.

(Faksimile av oppslagssidene til artikkelen i Aftenposten Innsikt.)

Både TV-serien «Foundation» og filmen «Dune» handler om intergalaktiske imperier på sammenbruddets rand. Er interessen for dette temaet et tegn i tiden?

Det er spørsmålet jeg svinger innom i filmartikkelen i Aftenposten Innsikts septembernummer, som allerede har vært i salg et par ukers tid. Men både filmen og serien er fortsatt svært aktuelle. Det samme kan vel sies om den overgripende problemstillingen.

Artikkelen innledes uansett slik, med kortfattede presentasjoner av de to universene de to klassiske scifi-fortellingene utspiller seg i:

Seldons plan
Det intergalaktiske imperiet har eksistert i tusenvis av år, og keiseren hersker over millioner av verdener fra sin residens på «byplaneten» Trantor.

En av undersåttene er den briljante matematikeren Hari Seldon. Han har utviklet disiplinen psykohistorie, som ved hjelp av avanserte algoritmer kan stille presise prognoser for de overordnede utviklingstrekkene i tiden fremover. Seldons teori bærer bud om at imperiets tilsynelatende stabilitet snart vil erstattes av oppløsning og fragmentering. Det igjen betyr stadig større maktvakuum, høyere konfliktnivåer, anarki og kaos. Menneskeheten har årtusener med sivilisasjonssammenbrudd foran seg, før et nytt imperium vokser frem og samler galaksen igjen.

En bekmørk middelalder venter. Matematikeren i Jared Harris’ skikkelse har imidlertid en ambisiøs plan for hvordan denne epoken kan forkortes mest mulig, og løsningen ligger i opprettelsen av «Stiftelsen».

Dette er hovedlinjene i Isaac Asimovs roman «Foundation» (1951), som gradvis ble en hel bokserie (den vokste fra en avgrenset trilogi til ti romaner).

Tanken på å filmatisere Asimovs hovedverk sirkulerte i flere tiår, men så ikke ut til å la seg realisere før Apple TV i 2018 mente noe annet. Første sesong av «Foundation» består av ti episoder, og får premiere 24. september.

Ørkenplaneten
Allerede 15. september er det duket for kinopremiere på filmatiseringen av en annen science fiction-klassiker, «Dune». I motsetning til «Foundation» er Frank Herberts roman fra 1965 allerede blitt adaptert for film og TV ved et par anledninger, men hverken David Lynchs filmversjon fra 1984 eller miniseriene som Sci-Fi Channel produserte i 2000 og 2003, regnes som særlig vellykkede. (Allerede på 1970-tallet forsøkte kultregissøren Alejandro Jodorowsky å produsere sin versjon, noe du kan lese mer om på sidene 110–113.)

Nå har Denis Villeneuve regiansvaret, og med thrillere som «Prisoners» og «Sicario» og sci-fi-dramaene «Arrival» og «Blade Runner 2049» på merittlisten de siste tiåret, er forventningene høye.

«Dune» skal etter planen lanseres som to separate langfilmer, og den som kommer nå i høst, vil ta for seg omtrent første halvdel av romanen. Det intergalaktiske keiserdømmet vi introduseres for i «Dune», er noe annerledes det i «Foundation». Politisk er det et føydalsystem, hvor ulike adelsslekter styrer ulike planeter på vegne av keiseren. Huset Atreides står sentralt i fortellingen.