De etterlatte.

Alle skal dø. Og nesten alle etterlater seg noen som må gå videre alene. 18-årige Julie i den nye HBO-serien «Kamikaze» mister hele familien sin i en flystyrt. Reaksjonen hennes er ikke helt slik omgivelsene venter.

Temaet for filmartikkelen min i novembernummeret av Aftenposten Innsikt er universelt og tett forbundet med vanskelige følelser som sorg og ensomhet. Brødteksten starter slik:

Akutt ensomhet
«Vi styrter. Elsker deg. Gjør som du vil. Far». Slik lyder tekstmeldingen som blir den siste kontakten 18-årige Julie (Marie Reuther) noensinne kommer til å ha med familien sin. Far, mor og bror omkommer i en flyulykke i Afrika. Nå er hun alene.

Dette er anslaget i den danske miniserien «Kamikaze» som får premiere på HBO Max 14. november. Serien bygger på Erlend Loes roman «Muleum» fra 2007, og er regissert av Kaspar Munk.

Tittelendringen fra bok til serie antyder mye om Julies sorgreaksjon. At hun er arving til et digert hus i luksusklassen og er rikere enn omtrent alle andre 18-åringer, fungerer ikke som stabilt anker i tilværelsen. Samtalene med psykologen, som hun kaller «Psyko-Bo» (han heter «Psyko-Geir» i romanen) monner heller ikke. Herskapshuset blir for tomt, selv med nærværet til den polske flisleggeren Krzysztof (Aleksandr Kuznetsov).

En tilfeldig død
Julie utvikler en dødslengsel, som hun formulerer på denne måten i dagboken: «Mitt eneste nyttårsforsett er å forsøke å dø. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare det. De tradisjonelle metodene virker så vulgære. Å henge eller skyte seg og den slags. Det er bare ikke meg, liksom.»

Formuen gir henne midler til å farte verden over, med fly, i håp om at tilfeldighetene skal avgjøre saken. Julie blir en slags «kamikaze-passasjer». Etter hvert oppsøker hun mer aktivt også potensielt livsfarlige situasjoner.

Serien utforsker altså en ekstrem, men forståelig sinnstilstand hos et ungt menneske som brått er blitt etterlatt.

Resten (med filmliste) står å lese i magasinet.