Ubønnhørlig tikking.

Nedtellinger: Filmskapere elsker å utsette rollefigurene sine for tidsnød og tidsfrister. Slike fortellergrep fungerer nemlig så drivende godt.

Denne månedens filmtema i Aftenposten Innsikt (hvor jeg også har skrevet noen snutter om ukrainsk skiproduksjon, medisinrester i vassdrag og europeisk økolandbruk – i tillegg til de faste notisspaltene). Her er to små utdrag fra innledningen på saken:

Kamp mot klokken
Hvor mange filmer har du sett som inneholder en eller annen form for nedtelling eller tidsfrist? Flere enn du klarer å liste opp på stående fot, kanskje? Du er nok ikke alene.

Her snakker vi tross alt om et av fortellerkunstens mest effektive dramaturgiske grep. Gang på gang skaper det engasjement og spenning for oss publikummere når rollefigurene må rekke noe viktig, og klokken ubønnhørlig tikker ned mot øyeblikket da det vil være for sent.

(…) Adrenalinpumpende hverdagsdrama
Franske Eric Gravels «Tatt av tiden», som er satt opp med kinopremiere 1. april, tillemper imidlertid både nedtelling og andre typiske «actiongrep» på en sjanger som sjelden forbindes med adrenalinpumpende driv: hverdagsdramaet.

Her møter vi alenemoren Julie (Laure Calamy) som bor utenfor Paris, men jobber på et eksklusivt hotell inne i bykjernen. Det betyr at hun må sjonglere innkjøp, levering av barn og lang pendling innenfor en stram tidsramme. Handlingen utspiller seg over ni stadig mer tettpakkede og hektiske dager i Julies liv.

Vilkårene sliter allerede på henne, men hun har i det minste en ny og bedre stilling i siktet – hvis hun kan nå jobbintervjuet. Problemet er bare at det brått blir en transportstreik, og all offentlig kommunikasjon inn og ut av Paris stanser opp. Nå starter for alvor kampen mot klokken for Julie.